Protoner, politikk og prioriteringer

Med tanke på de store utfordringene i kreftmedisinen er det merkelig at vedtak om protonbehandling er fattet på siden av etablerte prioriteringsprosesser. Å bruke flere milliarder på en svakt dokumentert behandling til en liten pasientgruppe, er ikke å behandle pasienter likt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Eirik J. Tranvåg, lege og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen

DET ER NYLIG fremlagt en konseptrapport for etablering av protonanlegg i Norge. Rapporten gjør et oppsiktsvekkende hopp over det store arbeidet som de siste årene er gjort for å fremme rettferdige helseprioriteringer.

Stortingsmelding 34, «Verdier i pasientens helsetjeneste», ble lagt frem før sommeren. Her fastslås det at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut ifra tre kriterier; nytte, ressursbruk og alvorlighet. Nytte- og alvorlighetskriteriet skal kvantifiseres ved hjelp av kvalitetsjusterte leveår (QALY).

URIMELIGHET. Tiltakene skal vurderes opp mot alternativkostnadene, det vil si nytten for andre pasienter som ellers kunne ha brukt ressursene. På gruppenivå skal det også gjennomføres en metodevurdering. Tiltak der det er knyttet stor usikkerhet til dokumentasjon og beregningsmetoder skal, alt annet likt, gis lavere prioritet.

I innledningen til rapporten står det at «Hovedspørsmålet ved innføring av protonbehandling er for mange kreftformer ikke om det er nyttig eller ikke, men om helsegevinsten forsvarer merkostnadene for de ulike kategoriene pasientgrupper».

Denne setningen er talende for hele innholdet i rapporten og faller på sin egen urimelighet. Dersom et tiltak ikke er nyttig, vil det åpenbart ikke forsvare merkostnadene – dersom de vurderes etter kriteriene nevnt over.

NAIV TOLKNING. Til tross for den åpenbare mangelen på dokumentasjon for både effekt og nytte, er grunnholdningen i rapporten at det er mange pasienter som med sikkerhet kunne ha nytte av protonbehandling. Eller som det står i rapporten: «I henhold til prosjektets samfunnsmål og effektmål for protonbehandling, skal flere pasienter overleve lengre med kreft, få mindre langtidsskader og få økt livskvalitet.» Slik kan en definere seg til suksess.

Det gjøres spede forsøk på å bruke prinsipielle argumenter. Blant annet heter det at «Høyest kapasitet gir også mulighet til mer likebehandling av pasienter, flere kan prioriteres til protonbehandling». Dette er i beste fall en naiv tolkning av prioriteringspraksis.

SVAKT DOKUMENTERT. Det å bruke flere milliarder kroner på en svakt dokumentert behandling til en liten gruppe pasienter, er ikke å behandle pasienter likt. Med dagens pressede økonomiske situasjon i helsevesenet finnes det mange andre, godt dokumenterte tiltak som kunne ha bedret likebehandlingen mellom pasienter.

I en amerikansk metodevurdering fra 2014 identifiseres bare én tilstand som faktisk har dokumentert effekt av protonbehandling, nemlig kreftsvulster i øyet. For barnekreft og kreft i sentralnervesystemet finnes det noe dokumentasjon på reduksjon av bivirkninger og senskader. I den norske rapporten anslås det at mellom 70 og 200 pasienter i året kan ha faktisk dokumentert nytte av protonbehandling, for de resterende 85 % av pasientene vil altså behandlingen regnes som eksperimentell.

MERKELIG. Med tanke på de store utfordringene kreftmedisinen i dag står overfor, er det merkelig at vedtak om protonbehandling er fattet helt på siden av etablerte prioriteringsprosesser. Til sammenligning virker lite sannsynlig at et nytt immunterapeutisk kreftlegemiddel med like svak dokumentasjon og manglende metodevurdering som protonbehandling ville ha blitt godkjent for bruk i Norge.

Er dette rettferdig? Burde ikke alle nye tiltak gjennom de samme vurderingene?

Oppgitte interessekonflikter:
Som doktorgradsstipendiat ved UiB jobber artikkelforfatteren i gruppen Globale helseprioriteringer med professor Ole Fritjof Norheim som leder. Hans prosjekt handler om alder, biomarkører og prioriteringer av nye og dyre kreftmedisiner.

Powered by Labrador CMS