Når pasienten går online

Kronikk: Lars Kittilsen, kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark

DEN UNGE KVINNEN kommer godt forberedt til fødeavdelingen, tett fulgt av mannen sin – og med en fulladet mobiltelefon i veska. Hun forteller at hun vil strømme fødselen på Facebook slik at venner og familie kan følge den store begivenheten direkte. Hvordan håndterer vi det?

De fleste vil kanskje riste på hodet og tenke at dette er en uaktuell problemstilling. Noen vil holde for ørene og håpe at spørsmålet aldri vil komme, mens andre vil reagere proaktivt ved å etterlyse forbudsskilt og plakater.

Vi bør være forberedt. De sosiale mediene utvikler seg, og stadig flere av dem tilbyr brukerne å sende direkte. Det finnes nok av dem som ønsker å utnytte mulighetene, og det er bare fantasien som setter grenser for hva det går an å finne på.

EKSPONERINGEN. For noen handler det om å leve ut drømmen som ble knust da de ikke klarte å bli deltaker i et realityprogram på tv. For andre kan være en måte for å prøve seg som journalist, reporter eller fotograf. For de fleste dreier det seg om å bli sett, få reaksjoner og tilbakemeldinger.

Pasienter og pårørende er ikke noe unntak, og hva får oss til å tro at nordmenn slutter å bruke sosiale medier når de er på et sykehus? Da skjer det noe i livet som det føles viktig å formidle til andre. Da er det mange som har behov for å informere – og gjerne med én gang.

Vi har sett det når rosabloggerne havner på sykehus og tar bilder av seg selv med veneflon i blodåra. Nybakte fedre legger ut bilder av barnet på Facebook før de klipper av navlestrengen, og sørgende pårørende publiserer bilder av en blek hånd før de varsler sykepleieren om at pasienten er død.

BUDBRINGERNE. Det ligger i menneskets natur at vi liker å komme med siste nytt, og denne trangen kom lenge før de sosiale mediene dukket opp. Vi har alltid hatt sladrekjerringer, ryktesmeder, budbringere og nyhetsformidlere blant oss, men nå har teknologien ført dem til nye arenaer.

Det er lett å få øye på dem. Når det skjer ulykker, terror og annen elendighet, er publikum der med mobiltelefonene sine, og stadig flere sender direkte fra hendelsen ved å bruke Facebook, Periscope, Twitter, Bambuser, Merkaat, Kyte og andre verktøy.

Brukerne av disse kanalene er også pasienter og pårørende, og de er langt flere enn det vordende foreldreparet som ønsker å kringkaste fødselen sin. Vi kommer til å møte flere av dem i ulike situasjoner. Noen kommer til å spørre om å få lov, mens andre vil ta seg til rette.

FORTELLERBEHOVET. Utfordringen vår er at vi mister kontrollen, og vi har ikke muligheten til å sjekke alt som bli publisert på sosiale medier. Vi kan google til krampa tar oss, vi kan lese blogger, og vi kan følge med på dem som «sjekker inn» på sykehuset via varsler fra Facebook.

Det kan være kvinnen som gruer seg til den første cellegiftkuren og tar en selfie på cytostatika-rommet. Det er mannen som forteller at vannet har gått og som oppdaterer statusen sin hver gang jordmor nevner et høyere millimetertall. Det er datteren som «føler seg utålmodig» fordi hun skal besøke sin syke far, og det er pasienten som «føler seg optimistisk» før en operasjon.

UTFORDRINGENE. Publisering og omtale på sosiale medier har sine positive sider. Den kan blant annet føre til at vi skjerper oss enda mer. Vi må oppføre oss ordentlig, informere godt og yte god pasientbehandling. Dersom pasientene har sterke meninger om oss, kan de si ifra, og noen ganger får innleggene deres så mange reaksjoner og delinger at de tradisjonelle mediene fanger dem opp.

Dette er en del av ytringsfriheten, og den står heldigvis sterkt i Norge. Men når pasienter og pårørende går rundt med mobiltelefonen, er det flere hensyn som kan være i konflikt med hverandre. Vi har ytringsfriheten og åpenheten på den ene siden og taushetsplikten og personvernet på den andre. På et sykehus er det nok av medpasienter og taushetsbelagte opplysninger som kan stå i veien for et godt bilde eller en interessant videosnutt.

SIKKERHETEN. Pasienter skal være trygge når de er på et sykehus, og de skal ikke risikere å havne på en ukjent Instagram-profil eller i andre medier uten samtykke.

Ansatte har også krav på et vern, og de skal kunne utføre jobben sin uten at noen går veien for dem. Hvis filming og bruk av mobiltelefon stresser og forstyrrer dem, kan det gå ut over behandlingen, og det kan være et viktig argument for å si nei til publisering.

Vi bør likevel passe oss for at vi ikke blir overformyndere, eller lar vår egen indignasjon styre hvordan vi håndterer spørsmål knyttet til sosiale medier. Vi kan mene at noen burde beskyttes mot seg selv, og vi kan mislike mye av den blottleggingen som mange utsetter seg selv for. Det er heller ikke vanskelig å være moralist på andres vegne, men det er vel ikke jobben vår?

DILEMMAENE. Vi trenger ikke flere advarsler med røde bokstaver på norske sykehus. En klokere tilnærming vil være å skape større bevissthet og prate med pasienter og pårørende om bruken av sosiale medier. Men da krever det også at vi følger med på utviklingen, for vi kommer til å møte mange dilemmaer og utfordringer i tiden som kommer.

De fleste pasienter er fornuftige, og de vil forstå at det kan være problematisk å tillate filming og direktesendinger fra et sykehus. Dersom vi snakker sammen og forklarer høflig, skal vi ikke se bort fra at den fødeklare kvinnen og hennes mann synes det er greit å avlyse planene om strømming, og heller konsentrere seg om fødselen.