Fortsatt politisk underskudd

I VALGKAMPEN 2013 uttalte Bent Høie (H) at en nasjonal sykehusplan skulle flytte ansvaret for de viktige beslutningene i sykehussektoren fra de regionale helseforetakene til Stortinget. Dermed skulle fakkeltogene for vern av lokalsykehus få en adresse: I fremtiden kunne de henvende seg til sine egne folkevalgte.
Nå er Nasjonal helse- og sykehusplan omsider vedtatt i Stortinget. I tiden fremover skal planen iverksettes gjennom lokale utviklingsprosesser i regi av helseregionene og -foretakene. Det er disse prosessene som på sikt vil avgjøre hvilket tilbud de enkelte sykehusene skal inneholde.
FLERTALLET på Stortinget, bestående av Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet, vedtok at regjeringen skal «sørge for at sykehus som i dag har akuttkirurgiske tilbud, fortsatt vil ha dette når hensynet til pasienten gjør det nødvendig, og kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt».
Stortingspolitiker Kari Kjønaas Kjos (Frp) begrunnet formuleringen med at det var skapt et inntrykk av at fem sykehus ville miste akuttkirurgien. Det har hun helt rett i. Det var helseministeren selv som skapte dette inntrykket da han la frem sitt scenario som «bygger på regjeringens forslag til prinsipper for sykehusstruktur». I dette scenariet mister sykehusene i Narvik, Lofoten, Volda, Stord og Flekkefjord akuttkirurgien.
NÅ HAR stortingsflertallet valgt å se bort fra både Høies scenarier og hovedregelen om at kun sykehus med et opptaksområde på mer enn 60.000 innbyggere skal ha akuttkirurgisk beredskap. Begge var upopulære og skapte stor uro i Sykehus-Norge.
Likevel innfrir scenariotenkingen og befolkningsgrensen – i større grad enn det endelige stortingsvedtaket om planen – Høies lovnader om en sterkere politisk forankring av sektoren: Hvis de folkevalgte hadde gitt sin støtte til et scenario der fem sykehus mister den akuttkirurgiske beredskapen, ville det ikke være tvil om hvor fakkeltogene skulle rette sin fortvilelse idet akuttkirurgien forsvant fra ett eller flere av disse sykehusene.
VED Å legge vekk befolkningsgrensen og scenariene, har stortingsflertallet valgt å la de regionale helseforetakene beholde dette ansvaret. Vedtaket om at akuttkirurgien skal bestå hvis hensynet til kvalitet og pasientsikkerhet er ivaretatt, gir ingen garantier: Akuttilbudet på Rjukan og i Kragerø ble nedlagt nettopp ut ifra Høies begrunnelse om hensynet til pasientsikkerhet og kvalitet.
Hvis foretakenes lokale prosesser ut ifra samme resonnement konkluderer med at akuttkirurgien skal nedlegges ved et sykehus, kan ikke denne beslutningen på samme måte spores tilbake til Stortinget.
REGJERINGSPARTIENE løfter frem definisjonen av ulike sykehustyper – med krav om hva de skal inneholde – som svaret på lovnaden om en politisk forankret sykehussektor, men det var aldri dette fakkeltogene ropte etter.
Når Stortinget heller ikke tar stilling til investeringsbehovet i sykehusene – på tross av at regjeringserklæringen lovet investeringsplaner – er det grunn til å spørre seg om hvor mange av de viktigste sykehusbeslutningene som egentlig er flyttet til Stortinget med denne sykehusplanen.
HELSEMINISTEREN er – og har alltid vært – den øverste ansvarlige for det som skjer i sykehusene. I likhet med andre statsråder er han avhengig av de folkevalgtes tillit. I den forstand er enhver beslutning som fattes i sykehussektoren, forankret i Stortinget. Dette er imidlertid en selvfølge, og et lite egnet forsvar mot anklager om manglende politisk styring av sektoren.
Forventningen Høie skapte i valgkampen, var at sykehusplanen skulle gi en politisk forankring ut over dette. Med den planen som nå er vedtatt, er det vanskelig å se at løftet er innfridd.