Dette mener leger om etikk-komiteer

Jurist Marianne Bahus og professor Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, har undersøkt legers erfaringer med bruk av klinisk etikk-komiteer (KEK).

Alle helseforetak er pålagt å ha en slik komité, og i dag finnes det 41 komiteer. Komiteene består av 8-12 medlemmer med tverrfaglig kompetanse. Oppgaven deres er å bidra til at vanskelige spørsmål blir gjenstand for grundig gjennomtenking, og at sykehusets ansatte skal ha et åpent «refleksjonsrom» for vanskelige og krevende avgjørelser.

15 leger intervjuet
Bahus har intervjuet 15 leger fra ni ulike sykehus som alle har bragt en sak til KEK som omhandlet livets sluttfase. Ti av sakene dreide seg om mindreårige pasienter. Noen av legene kontaktet KEK for få moralsk støtte for avgjørelsen de allerede hadde tatt, andre søkte konkrete råd, mens noen ønsket saken belyst av nøytrale personer.

– Studien viser at de fleste legene opplevde det som nyttig og positivt å få belyst saker som omhandlet liv/død-avgjørelser i en klinisk etikk-komité, sier Marianne Bahus, som jobber som førsteamanuensis ved institutt for rettsvitenskap Universitetet i Agder. Hun sitter også i en klinisk etikk-komité ved Sørlandet sykehus.

Tre hadde negative erfaringer
Tre av legene hadde negative erfaringer med KEK. Fellesnevneren for disse sakene var at det dreide seg om fastlåste konflikter med pårørende. Én lege følte ikke at han fikk den kritiske gjennomgangen han ønsket seg fra medlemmene i komiteen, og flere påpekte at det tok for lang tid før komiteen kunne diskutere deres sak.

– Tidligere studier av andre viser at når konflikten først er fastlåst, er det ikke lett for komiteen å ordne opp i dette i etterkant. Vi anbefaler å involvere komiteen før konflikten blir fastlåst, sier Bahus.

Seks av sakene i studien dreide seg om konflikt med pasientens pårørende, mens legene i ni av sakene var usikre på hva som var den etisk beste løsningen. For legen dreier slike saker seg ofte om å ta stilling til å avsluttende livsforlengende behandling, gjerne imot pårørendes ønske.

Noen tilbyr respirator, andre ikke
En lege som er intervjuet utrykker at en mor gjentatte ganger har vært avholden med å kontakte sykehuset når barnet har vært sykt. Årsaken er at hun frykter at barnet ikke vil få tilbud om respirator, avhengig av hvilken lege hun møter på.

Bahus mener flere leger bør henvende seg til KEK når slike vanskelige avgjørelser skal tas. Det kan være lettere for pårørende å akseptere en beslutning når den er veldig godt gjennomdrøftet, og drøftelsen i en klinisk etikk-komité kan gi den ansvarlige legen et bedre beslutningsgrunnlag, sier hun.

Barrierer for å søke råd
– Leger synes å løse uenighet internt i det medisinske teamet. Man mister litt av kontrollen ved å involvere en klinisk etikk-komité som er delvis ekstern og består av flere profesjoner. For noen er det fortsatt barrierer å søke eksterne råd. Leger trenes veldig i å ta vanskelige beslutninger, men er ikke like dyktige på å håndtere tvil eller konflikter. Ydmykheten for at det kan være noe man selv har oversett, er viktig, sier Bahus, som understreker at hun ser saken fra en jurists ståsted.

– Flere kan dra nytte av å bringe kompliserte etiske spørsmål inn for en klinisk etikk-komité. Den teknologiske utviklingen gjør at vi kan redde stadig flere mennesker, men reiser også nye etiske problemstillinger. Arbeidet til kliniske etikk-komiteer, hvor man drøfter hva som kan være riktig å gjøre basert på etikk, medisin og juss, er derfor kjempeviktig.

Hun understreker at KEK er et rådgivende organ, og at det til er den behandlede lege som er ansvarlig for den medisinske behandlingen. Det kan likevel være vanskelig å gå mot klare råd fra en KEK, særlig ut fra et juridisk ståsted.

Studien er nylig publisert i HEC forum.