Hurra – smertene sitter i hodet

Britt Lenes Fadnes, spesialfysioterapeut ved Klinikk for psykisk helsevern, avdeling for DPS Nordmøre og Romsdal, Molde
HISTORIEN FRA i fjor var som følger: I mars–april pleier jeg å bli innkalt til vanlig rutinemessig sjekk hos tannlegen. Jeg er en pyse når det gjelder tannlege. Gamle minner fra grufulle plomberinger på Tøyen Folkeskole i Oslo på 1950-tallet har satt sine spor. Jeg minnes en kjempediger mannlig tannlege med store fingre som boret i veg inne i min lille munn. Mareritt. På tross av et rimelig fornuftig matopplegg hjemme, hadde jeg mange hull. Ingen fluor i den tida. Angsten virker som grodd fast. Nå er jeg rask til å be om bedøvelse.
I mange år senere fant tannlegen «null hull». For en lettelse. Kun undersøkelse og deretter bare å pusse over.
UBEHAGET. For knappe to år siden nevnte tannlegen muligheten for at det kanskje ville bli nødvendig med rotfylling i en jeksel året etterpå. Med alle visdomstennene intakt er det trange forhold. Jeg grøsset innvendig. Jeg så i ånden både skrekkscenario og penger som rant ut av lommeboka. Tiden nærmet seg da innkallingen straks ville komme i postkassa.
Men før det kjente jeg tydelig ubehag på det aktuelle stedet. Burde jeg ringe umiddelbart og framskynde timen? Om natta var det verst. Smertene varierte, men jeg syntes at de økte på. Responsen på telefonen var full av forståelse – på tross av økt press rundt påske. Jeg beskrev smertene og sa hvor det var. Min kjekke kvinnelige tannlege svarte rolig at stedet var feil. Det var ikke i underkjeven, men eventuelt i overkjeven. Vel, vel, sa jeg – smerter er ikke alltid så lette å stedsanvise.
INNGRODD ANGST. Røntgen og omhyggelig undersøkelse ga fasiten: Intet galt. Ingen utvikling fra året før. Ingen grunn til å foreta seg noe som helst. Alt ellers var i orden også. Om jeg kunne tenke meg å bli ferdig med årets tannlegebesøk, det vil si om jeg hadde jeg tid til å fjerne tannstein, pusse over?
Jeg utbrøt umiddelbart: Smertene mine sitter i hodet. Rett og slett. Jeg er kjempeglad. Helt sant og helt sprøtt. Og det er dette jeg jobber med hver dag: Prøver å hjelpe pasientene mine til å forstå og akseptere at smerter som ikke gir seg, har blitt lært av hjernen og sitter fast i hodet. Så arbeider vi med gode bevegelser som faktisk hjelper til å få smertenettverk i hjernen til å finne sin naturlige plass igjen. Og det hjelper.
Gjett om jeg skal bruke meg sjøl som et godt eksempel på hvordan gammel inngrodd angst kan herse med noen hver av oss. Denne opplevelsen skal jeg aldri glemme. Jeg har hatt noen lignende episoder, men denne tar prisen.
KONTROLL. Vel ute i Storgata igjen etter tannlegebesøket følte jeg meg både fortumla, litt lattermild og vanvittig rik etter å ha spart så mye penger. Aldri har jeg dratt kortet så fjærende lett. Rett før stengetid så jeg noen fine kåper på tilbud ute på et stativ. Selv om jeg måtte flytte på noen knapper, kunne jeg ikke dy meg. Greide til og med å fortelle til kvinnen jeg handlet hos, om hvorfor jeg var så euforisk. Makan til uvanlig atferd. Etter å ha betalt, hadde jeg fremdeles penger igjen i forhold til forventede utgifter. For en dag.
Jeg har humret mange ganger over historien. Vist meg fram i kåpa og fortalt. Mest for å kunne si noe mer om det jeg er langt over middels interessert i: Hvordan hjernen lærer av kroppen. Om de mange ulike nettverkene i hjernen som må samarbeide synkront for at de skal fungere slik at vi føler rimelig god kontroll over livet. Med god balanse innbakt i alminnelige hverdagsbevegelser påvirker de positivt det kompliserte interne samspillet i hjernen. Og om hvordan angst og uro er det som lettest forstyrrer det fine samarbeidet. Ikke minst hisser angsten opp smerter.
TILBAKE I VATER. Jeg er fysioterapeut ved voksenpsykiatrisk poliklinikk i Molde. I 15 år har fysioterapeut Kirsti Leira ved psykiatrisk poliklinikk i Levanger og jeg jobbet sammen med hjerneforsker Per Brodal ved Universitetet i Oslo. Vi ønsket å finne mer ut av samspillet mellom kroppslig balanse og mental kontroll. Langsomt har tilnærmingen – kalt balansekoden/læringsorientert fysioterapi – blitt til i nært samarbeid med pasienter. Etter atskillig prøving og feiling har vi utviklet gode bevegelsesverktøy som effektivt ivaretar oppdatering av balanse. Innlæring og videre trofast bruk påvirker positivt både kroppslig og mental kontroll.
Ved hjelp av litt økt innsats i bruk av mine egne verktøy og bestemt tilsnakk til meg selv, feidet siste rest av tannsmertene ganske fort ut. «Den innbilte tannsyke» kom tilbake i gjenkjennende vater.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Britt Lenes Fadnes er medforfatter av fagbøkene «Balansekoden» (Fadnes, Leira 2006), «Læringsnøkkelen» (Fadnes, Leira, Brodal 2010) og «Læringsorientert fysioterapi» (Fadnes, Leira, Brodal 2013), utgitt på Universitetsforlaget.