Nye epidemier

EBOLA-UTBRUDDET i Vest-Afrika i fjor kostet flere enn 11.300 mennesker livet. Mangelen på potente legemidler og effektive vaksiner gjorde legene maktesløse i kampen mot det dødelige viruset.
Konsekvensene for de hardest berørte landene, Guinea, Sierra Leone og Liberia, er nærmest ufattelige for oss som lever i den rike delen av verden. Massedøden, frykten, smittespredningen og de økonomiske følgene er heller ikke til å begripe.
LIKE ILLE er det at noe tilsvarende vil kunne skje igjen. «Nye smittsomme sykdommer er en uunngåelig del av fremtiden», skriver direktørene Camilla Stoltenberg og John-Arne Røttingen i et debattinnlegg i Aftenposten. De to direktørene i Folkehelseinstituttet avholdt sist uke i Oslo et todagersmøte med Verdens Helseorganisasjon (WHO) hvor beredskap mot sykdom med stor spredningsfare var temaet. Verdenen mangler effektive, globale beredskapssystemer for forskning, utvikling og finansiering av denne typen nye legemidler og vaksiner.
I sommer kom den første studien som har klart å dokumentere positiv effekt av en ebola-vaksine. John-Arne Røttingen var sentral i et norsk forskningsarbeid som arbeidet frem studien Sierra Leone Trial to Introduce a Vaccine against Ebola (Strive). Vaksinen er produsert av legemiddelgiganten Merck, kjent som MSD i Norge.
OM kort tid legger regjeringen frem sin HelseOmsorg21-strategi. Mandatet for arbeidet ble gitt da Jonas Gahr Støre (Ap) var helseminister. En mangslungen prosess, ledet av nettopp John-Arne Røttingen, har lansert en rekke forslag for hvordan Norge kan ta i bruk et uforløst potensial innen helse; fra grunnforskning til kommersialisering av medisinskteknisk utstyr, vaksiner og legemidler.
Norge både bør og kan ta et ansvar – en lederrolle – i kampen mot infeksjonssykdommer og multiresistente bakterier. Vi har kunnskap, økonomi og systemer som gjør oss velegnet for oppgaven.
I NORSK offentlighet slår ofte autopiloten inn når private, globale virksomheter diskuteres. Tanken er at disse firmaene kun er seg selv nok, og bare er opptatt av egen bunnlinje. I dette perspektivet blir offentlig sektor motvekten; «det godes forkjemper». Virkeligheten er mer sammensatt.
Det er hevet over tvil at global legemiddelindustri både kunne og burde ha gjort betydelig mer for sykdomsbekjempelse i det som historisk sett ble kalt for U-land. Det tjener likevel ikke verdens fattige om vi her i Norge stiller oss som passive tilskuere til «virkelighetens verden». Bedre helse for mennesker i både fattige og rike land går gjennom ny og bedre forskning – og samarbeid mellom offentlig myndigheter, akademia og private, globale aktører.
GLOBALE epidemier har enorme menneskelige og økonomiske kostander. Når inntjeningsmulighetene er små, i beste fall usikre – og kapitalkostnadene ditto store – må myndighetene på banen for å sikre andre og nye finansieringsopplegg.
Det var denne forståelsen som muliggjorde ebola-vaksinen gjennom Strive-studien, og satte en stopper for en videre spredning av ebola. Det er liten tvil om at helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) ser disse sammenhengene. Han må bruke mulighetsrommet til å legge frem en offensiv HelseOmsorg21-strategi.