Hvorfor må helsevesenet ikke privatiseres?

Oluf Dimitri Røe, overlege ved Kreftklinikken ved Sykehuset i Levanger, ass. professor ved Klinisk Institut, Aalborg Universitetshospital, Danmark og styremedlem i Helsetjenesteaksjonen
Et helprivat helsevesen gir generelt så dyre tjenester at mange som ikke har den rette forsikringen, enten vil ruinere seg økonomisk eller la være å få behandling, et «helsesjokk». Med unntak av Midt- og Nord-Europa er dette virkeligheten i store deler av verdenen.
HELSESJOKK. Forskere bruker begrepet helsesjokk for å beskrive den økonomiske siden av å bli syk. Spesielt i middels og lavinntektsland viser store studie at husholdningene, for å dekke sine helseutgifter, bruker en rekke kilder som inntekt; sparing, lån, bruk av lån eller boliglån og salg av eiendeler og husdyr. Helsesjokk fører også til betydelige reduksjoner i arbeidsinntekt, og de private forsikringene demmer ikke opp for dette (1).
To eksempler kan illustrere dette: Hellas, som har et halvt statlig halvt privat system, og USA, som er så å si helprivat. I Hella har krisen ført til at mennesker slutter å betale statlig helseforsikring. Dermed får de ikke medisiner gratis, de kan ikke kjøpe medisiner for kroniske sykdommer, de tar mindre doser enn forskrevet for å spare penger – og de møter ikke til kontroller og behandling, ifølge en ny gresk studie. Majoriteten av pasientene hadde satt ned medisinforbruket, nesten halvparten av pasientene sluttet med medisiner for kronisk astma eller kols, og alle pasienter med diabetes hadde redusert insulindosen. De hyppigst rapporterte følelsene var tristhet, engstelse, frykt, stress og isolasjon (2).
ØKONOMISK BYRDE. En fersk studie fra USA av familier som hadde vært gjennom langtkommen kreft og kreft-død, viste at til tross for god forsikring var kostnadene ved omsorgen en stor økonomisk byrde for en firedel, og en tredel brukte alle eller de fleste sparepengene sine. Høy økonomisk belastning og stress var signifikant høyere i familier som var «ikke-hvite». Forskerne konkluderte med at opplevelsen av å gå igjennom kreftbehandling, var forbundet med stor økonomisk belastning som påvirket psyken i betydelig grad (3).
Dette bør bekymre oss når privatisering i stor stil er på trappene. Slike tilstander har vi hittil vært forskånet for fordi vi har et helsevesen som stort sett er statlig – og egenandeler de fleste kan betale.
PRIVATE OVERTAR. Konsernsjef Tom Tidemann i Unicare Omsorg skriver i Aftenposten (3. sept. 2015) at virksomheten drifter 550 senger og har 1000 brukere i hjemmetjenesten i Oslo, en tredel av sykehjemmene – og at «de private gjør det best». Han avslutter med at «.. Om vi får fortsette å samarbeide om løsninger og konkurrere om driften av sykehjemmene, kan vi garantere lavere driftskostnader, bedre drift, bedre tilbud for de eldre og pårørende, stabile og gode ansettelsesforhold og sikre arbeidsplasser. Hvis vi til syvende og sist klarer å tjene penger på dette, får det være en bonus, som både stat og kommune vil få sin rettmessige andel av i form av økte skatteinntekter».
Er alt dette sant, og hvem betaler regningen? I Skandinavia er det skattebetalernes penger. Men hvor mye går til drift, hvor mye til eierne – og til skatt?
PROFITT. Sykehjemsdriften, en av pilarene i vårt helsesystem, har vært delprivatisert i Sverige og Danmark i en årrekke. Den danske dokumentaren «Danmark selger ut» (NRK2 28.09.2015) viste at den danske kommunen Gribskov i år la ut omsorgsoppgaver for 2,6 milliarder skattekroner til private firmaer. Bak sto rike kapitalfond i skatteparadiser (4). Det er dokumentert at store aktører, som Aleris og Attendo i Sverige, har tatt opp milliardlån i Luxemburg, brukt metoder for ikke å betale skatt i sine land og overføre inntekter til skatteparadiser. Skattepenger ble til bonuser og lønn til direktører, mens det ble skåret ned på pleiepersonale og materiell.

Les også: – Aleris betaler skatt og bidrar til verdiskaping
Den svenske Carema-skandalen fra 2010 er ett eksempel: En kvinnelig ansatt sto frem og fortalte at de ansatte ved ett av deres sykehjem i Stockholm etterlot en døende mann med dødsangst foran tv-skjermen og stengte døra. Eldre måtte finne seg i våte bleier over lengre tid, og én institusjon innførte veiing av bleiene før eventuell skifting fordi ledelsen ville utnytte bleiens «fulle kapasitet» (5). Virksomheten ga profitt, og overskuddet ble på oppfinnsomt, men lovlig vis, overført til skatteparadiset Jersey (6). I 2011 solgte Carema sin drift i Norge til Unicare (7).
EN MYTE. Historien om at konkurranse mellom de statlige og private helseinstitusjoner gir bedre helsetjenester, og at det er positive effekter av profittdrevet helsetjeneste, er en myte. Rapporten fra Svensk Næringsliv, publisert i svenske Dagens Nyheter august 2015 med tittelen «Forbedret velferd, sant og usant om privatisering av velferden», konkluderer udelt positivt for privatisering, men uten å ha brukt forskning som viser det motsatte, ifølge Gøran Dahlgren, professor i folkehelse og helsetjenesteforskning. Han tilbakeviser alle punkter i artikkelen som misvisende, og delvis usanne – om hvilke negative effekter den gevinstrettede helsetjenesten kan ha for den offentlige tjeneste (8).
Når den private helsetjenesten oppstår der det er penger å tjene, kan det føre til geografiske og sosiale ulikheter – by/utkant og fattig/rik. Det vil si at de enkle «lønnsomme» problemstillingene behandles privat mens de utfordrende og kompliserte «ulønnsomme» behandles i statlig regi. Privatansatte helsearbeidere får generelt ikke høyere lønn og er ikke mer fornøyd eller mer effektive enn i statlig helsetjeneste.
STATEN SOM GARANTIST. Et statlig helsevesen som garantist for tilgjengelighet og kvalitet er en grunn til at helsa i Norge er så god og helsetjenestene så jevnt fordelt i befolkningen. Imidlertid kan vi ikke avfeie at private røntgeninstitutter og legesentre kan avlaste, men når staten allikevel betaler, bør man prioritere å bruke pengene på å oppbemanne og utruste de eksisterende tjenester.
Historien har vist at mer privat helsetjeneste ikke vil gi helsegevinst eller øke generell tilgjengelighet eller kvalitet. Risikoen for at skattebetalernes penger vil havne i et skatteparadis, er meget høy. Vil vi dette?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanser:
1) Alam K, Mahal A. Economic impacts of health shocks on households in low and middle income countries: a review of the literature. Globalization and health. 2014;10:21.
2) Tsiligianni IG, Papadokostakis P, Prokopiadou D, Stefanaki I, Tsakountakis N, Lionis C. Impact of the financial crisis on adherence to treatment of a rural population in Crete, Greece. Quality in primary care. 2015;22(5):238-244.
3) Cagle JG, Carr DC, Hong S, Zimmerman S. Financial burden among US households affected by cancer at the end of life. Psycho-oncology. Aug 17 2015.
4) https://tv.nrk.no/serie/danmark-selger-ut/KOID30003915/sesong-1/episode-3
5) http://www.dn.se/sthlm/kissblojorna-vags-for-att-spara-pengar/
6) http://www.dn.se/ekonomi/de-tjanar-pa-vanvarden-av-gamla-och-sjuka/
7) http://aktuell.no/eneo/eneo.dll?tem=ak_open_archive&id=159069
8) http://gemensamvalfard.se/2015/09/missvisande-om-privat-sjukvard-fran-svenskt-naringsliv/

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2015