Gir sterk støtte til helsearbeidere

– Den store og viktige debatten vi må tørre å ta, handler om at utviklingen innen medisin og helsefag skjer så raskt, og at vi ikke vil ha ressurser til å klare å yte alle de tjenestene som denne teknologien gir muligheter for. Jeg er urolig for at dette ikke adresseres. Når jeg hører helsepolitiske debatter eller diskusjoner i helsetjenesten, handler det bare om å prioritere opp, sier helsedirektør Bjørn Guldvog til Dagens Medisin.
– Det vi naturligvis er opptatt av alle sammen, er å forsøke å gi enda bedre kvalitet til alle med behov, men det må også bli rettferdig slik at både de sterke og de mindre taleføre grupper får like gode tilbud og at det ikke blir fordelt etter en tilfeldighet.
Forventninger
Guldvog er opptatt av helsearbeidernes situasjon:
– Helsearbeidere har ofte forventninger på seg som de ser at de ikke klarer å innfri. Ofte er omkvedet her at hvis bare helsearbeidere jobber smartere eller snakker bedre med pasientene, så får de til alt. Men sånn er ikke situasjonen.

– Jeg tror det er nødvendig at vi både snakker om dette på alle nivåer, og at vi må utvikle noen hjelpemidler som gjør at helsepersonell kan gå hjem om ettermiddagen og tenke at: «Nå har jeg fått til noe bra. Jeg har strukket til i forhold til det som er forventet av meg». Det krever naturligvis god faglig ledelse, god faglig selvledelse og god faglig ledelse av de nære prosessene, nær der tjenestene ytes ut mot pasientene – og at noen tør å si at innenfor rammene samfunnet har stilt til disposisjon for det vi skal gjøre.
– Gjøres ikke dette i dag?
– Det aller viktigste er en erkjennelse blant dem som er ansvarlig for å utvikle helse- og omsorgstjenestene, og det er jo våre politikere – som må være tydelige på at mulighetene på dette området er veldig store. Vi må finne mekanismer som gjør at de ressursene vi har til å gjøre dette, blir godt fordelt blant alle pasientene.
Samvittighet
– Er det de som roper høyest, som får mest i dag?
– Ja, jeg mener det er slik. Og jeg mener at mange som jobber i helsetjenesten, opplever at de ikke får backing på å gjøre prioriteringer som de mener er riktige.
– Hvem får de ikke backing fra?
– Helsearbeidere opplever at de ikke har virkemidler til å gjøre dette på en allright måte, men de må jo prioritere. Hver eneste dag i helse-Norge skjer prioriteringer. Det er noe man gjør og noe man ikke gjør, og det er ikke en tydelighet i at dette er ok. Helsearbeidere vet ikke hvordan de skal gjøre det og får dårlig samvittighet, for eksempel når en helsearbeider på sykehjem ikke har fått gått tur med den gamle.
– Hvem gjør ikke en god nok jobb i dag?
– Fra et helsearbeidersynspunkt er det svikt oppover hele veien, fra sykehusledelsen, direktorat og politikere. Jeg tror at de til dels har rett og at det er nødvendig at vi i hele kjeden erkjenner at det ikke er mulig å gjøre alt. Dette er et veldig viktig budskap å formidle til helsearbeiderne våre, ikke som en unnskyldning for ikke å gjøre de viktige tingene, men for å gjøre det mulig for dem å oppleve at de mestrer den hverdagen de er satt til å håndtere.
Legitimitet
– Norheim-utvalgets arbeid er jo ment å være til hjelp i prioritering. Må det gjøres noe mer eller noe annet?
– Jeg har tro på at det går an å jobbe videre med det utvalget har kommet med og få et bedre og mer omforent synspunkt på hvordan prioriteringskriteriene skal være i Norge. Det vil være til stor hjelp. Samtidig er det nødvendig med en slags kulturendring, hvor det er legitimt å si at vi har begrensede ressurser, ikke først og fremst pengeressurser, for det er egentlig ikke det viktigste her, men veldig ofte er det personellressursene som er den begrensende faktoren i helsetjenesten, svarer Guldvog, som legger til:
– Når det er sagt, er ikke det til hinder for at vi må jobbe med bedre organisatoriske løsninger. Men vi må gi legitimitet til de helsearbeiderne som ikke opplever at de har teoretiske muligheter til å gjøre mer enn det de faktisk kan gjøre.
Ansvar
– Ligger det et for stort ansvar på hver og en helsearbeider?
– Ja, på hver og én – og når de fatter de riktige prioriteringene, er det ikke alltid systemet backer opp på en god måte fordi man later som om hvis man bare gjorde dette annerledes, så ville vi ha fått til det også.
– Har du konkrete eksempler?
– Det er mulig å finne konkrete eksempler, men jeg er ikke så glad i å løfte frem disse nettopp fordi de er knyttet til enkeltpersoner, og det er det som er så vanskelig i denne sammenhengen.
– Hvor kan vi begynne, hva er en riktig start?
– Jeg vil vektlegge tre ting: arbeidet med å jobbe frem prioriteringskriteriene. Så tror jeg vi må jobbe veldig godt med den faglige ledelsen, og det er ikke nødvendigvis så lett å komme fra denne teorien ned til hvordan dette skal utøves nær pasienten, i det faglige lederskapet. Det store og vanskelige er at vi også trenger politikere og en politisk debatt som tar utgangspunkt i at vi har begrensede ressurser i forhold til alle de oppgavene vi faktisk kan utføre. Det er nødvendig at dette er utgangspunktet.
– Har politikerne lovet for mye?
– De snakker om å prioritere opp, men ingen snakker om å prioritere ned.

Veiledning
– Hva kan Helsedirektoratet konkret gjøre som et ledd i dette?

– Vi må støtte opp om den faglige utviklingen og den faglige ledelsen. Vi må være bedre på å finne de riktige kvalitetskravene, finne den gode måten å følge dette opp på, sånn at det blir mulig for dem som har ansvaret, å kunne passe på at ting blir riktig og rettferdig fordelt. Og vi må ha et veiledningsmateriale som gjøre det lettere for helsearbeidere å gjøre en god jobb. I dag lager vi veiledere og retningslinjer for mange ulike typer pasientgrupper, men veldig ofte er pasientene multisyke – de har flere tilstander. Da er det vanskelig å legge alle retningslinjene foran seg og vite hva man skal gjøre. Vi i Helsedirektoratet har også en vesentlig ryddejobb å gjøre her.

– Snakker du her om en veileder i prioritering?

– Jeg vil heller kalle det for retningslinjer. Det vi ser mer og mer nå, er at vi må tenke mer på de multisyke og bistå helsearbeiderne med hva de skal gjøre i disse situasjonene bedre enn vi gjør i dag, sier Guldvog og tar en ørliten pause.

– Så er det en rolle for en helsedirektør å holde denne debatten varm. Vi skal ikke velge bort pasientgrupper, men vi kan ikke velge all teknologi, si ja til alt på én gang. Det betyr ikke at vi er bakstreverske og holder igjen, men snarere at vi er frempå og velger de nye og beste og gode løsningene, men ikke alt samtidig.

Tilfeldigheter
– Vil det bli mer kontroll og mer registrering?

– Jeg er ikke opptatt av mer registrering, men er opptatt av at det er gode, nære erfarne ledere som engasjerer seg og forsikrer seg om at de pasientgruppene som ikke roper høyest også får et godt tilbud – og at pasienter og sykehjemsbeboere ikke er utsatt for en tilfeldighet i tilbudet.

– Må lederne bli flinkere?
– Vi har allerede mange gode ledere, men den faglige ledelsen av aktiviteter må få enda større oppmerksomhet og høyere status. Den faglige ledelsen har et ansvar for å sikre gode beslutninger som ikke er bygd på tilfeldigheter, og for å sikre at det ikke er mange enkeltpersoner som fatter ulike beslutninger – ut ifra hva de selv synes er riktig. Det skaper unødvendige forskjeller og lavere tillit.

Kulturendring
– Er lederne for unnfalne?
– Jeg tror det mer er den helhetlige kulturen som må bli annerledes – jeg tror det vil tvinge seg frem i en situasjon hvor vi kjenner mer på ressursknappheten. Vi er i en begunstiget situasjon i Norge. Da er det vanskelig å skjønne at den viktigste ressursfaktoren er personellet, og at det er begrensninger i hva hver enkelt helsearbeider kan få til.
– Jeg har mye kontakt med helsearbeidere, sykepleiere, sykehusleger og fastleger, og dette er det samlede budskapet jeg får: «Hver eneste dag må vi gjennomføre prioriteringer. Vi synes det er vanskelig å strekke til. Mange av oss går hjem med dårlig samvittighet fordi vi ikke har klart å innfri det som var forventningene til oss». Og mediene skaper iblant et bilde av at dette er en tjeneste som ikke alltid mestrer så godt. Det er en vond situasjon å være i. Jeg ønsker å snu dette, slik at helsearbeidere når de går hjem, kan vite om de har gjort en god jobb eller ikke, sier Bjørn Guldvog.