Fra fylkeskommunale villstyringer til trykkokere

FORESTILLINGEN OM sykehusenes eksesser under fylkeskommunalt styre har bitt seg fast. Nedsnakkingen av vår forrige styringsmodell startet som forberedelse til innføring av dagens. Allerede da ble klisjéene grundig avkledd og tilbakevist. Men som nyttig forsvar for en hardt prøvet foretaksorganisering har nå raljeringen med fylkeskommunal styring pågått over så mange år at selv ellers velorienterte politikere tror på eventyrene. Sist under Arendalsuka, da politikere forklarte at vi nå omsider hadde fått kontroll på en ustyrlig sykehusøkonomi – og kunne ta fatt på kvalitetsarbeidet.

Anklagene mot fylkeskommunal styring har særlig vært knyttet til underskudd og behov for ekstrabevilgninger fra Stortinget. Den kumulative effekten av flere tiår med manglende disiplin og årvisse ekstrabevilgninger måtte en forvente ble ganske formidabel. Men kostnadsnivået i norsk spesialisthelsetjeneste var helt gjennomsnittlig også mot slutten av den fylkeskommunale æra; vi presterte i verdenstoppen mens vi viste «noe mer måtehold på utgiftssiden» (1). Stikk i strid med den kollektive erindring.

AMBISJONENE. Forklaringen på denne kanskje litt overraskende plasseringen – til tross for underskudd – er av det banale slaget. Bevilgningene til sykehus har gjennomgående fulgt en ikke altfor raffinert metode; fjorårets budsjett, pluss lønns- og prisvekst. I en tid hvor spesialisthelsetjenesten gjorde store fremskritt og mange nye behandlingsformer ble alminneliggjort, strakk dette ofte ikke til. Det ble behov for ekstrabevilgninger. Ikke for å fylle hullete lommer, men for at pasienttilbudet skulle følge den medisinsk-teknologiske utviklingen og Stortingets ambisjoner for tjenestene.

Ekstrabevilgningene tok langt på vei slutt med innføringen av Foretaksmodellen, men samtidig ble det lagt lokk over problemene med å nå ambisjonsnivået innen budsjettet. For når dagens foretaksledere får kniven på strupen, mukkes det ikke oppover. Her avkreves lojalitet til styringslinja. Det skal heller ikke males ut hvilke konsekvenser kuttene vil få. Knivene kvesses i stedet nedover. Ansatte og ledere på lavere nivå settes i skvis. Dette er en viktig årsak til mye av uroen som preger dagens Sykehus-Norge.

LYDIGHETSKRAV. På gulvet er lojaliteten sterkest til det egentlige oppdraget – god pasientbehandling. Og når lederne på toppen ikke varsler om konsekvensene av kutt, blir det ofte ledere på lavere nivå som må ta støyten.
Å opponere i linja, kan imidlertid føre til grelle konsekvenser. Dette opplevde en avdelingsleder ved Sykehuset Innlandet i sommer. Med en allerede overfylt avdeling fremholdt han at kuttene gjorde driften nærmest umulig, og at ledelsen ikke tok hensyn til pasientbehandlingen. Tilsvaret kom i form av en fem sider lang advarsel full av anklager og med krav om absolutt lydighet fremover. Ikke overraskende fratrådte han.

STYGGE TAKLINGER. Utsiktene til tøvær etter denne typen urene taklinger er dystre. Ikke bare for pasientbehandlingen i den aktuelle avdelingen, men for utviklingen av hele sykehuset. Hvilken leder ved sine fulle fem vil rope varsku ved neste korsvei? Meldingene om problemer og mangler kveles i fødselen, og sykehusstyre og eier kan leve videre forskånet for kjennskap til den egentlige tilstand. Dette er dessverre ikke et ensomt tilfelle blant landets helseforetak (2).
Også for partssamarbeidet er dagens styringsmodell belastende. Minste motstands vei i et ulendt terreng kan gå på tvers av lov og avtaleverk. Å ta på seg rollen som tillitsvalgt, i tråd med Arbeidsmiljøloven (AML) og hovedavtalens bestemmelser, kan være farefullt. Enkelte har opplevd stygge taklinger hvor privatlivet endevendes og skittentøy trekkes frem for å brukes i oppkonstruerte anklageskrift.

SKJULTE SANKSJONER. Men dette hører til unntakene. Mer skjulte sanksjoner er nok mer utbredt. Som et takk for sist kan mannen klippes ned uten ball ved neste korsvei. De mest alvorlige tilfellene blant legene er manglende forlengelse av vikariater eller åpenbare forbigåelser ved ansettelse. Yngre leger som er avhengige av fremtidige vikariat eller overlegestillinger ved fullført spesialitet, er derfor mest utsatt. Verst rammes dem som er bofaste i periferien, hvor det ikke finnes alternative arbeidsgivere.

Arbeidstakerorganisasjonene må behandle disse sakene med det største alvor – og stå sammen på tvers. Hendelsene rammer ikke bare den enkelte arbeidstaker, men svekker bedriftsdemokratiet ved at rekrutteringen av nye tillitsvalgte svikter. Frykten siver inn i sykehusene og det frie ordskiftet erstattes av hvisking. Gjengjeldelse er i strid med hovedavtalens paragraf 49, og det er ikke usannsynlig at vi vil se saker av denne karakter brakt inn for rettsapparatet.

TRYKKOKING. Sett fra innsiden av sykehusene fremstår politikernes fortelling om foretakenes økonomiske renselse og nå løfterike fremtid ganske underlig, og i overkant optimistisk.

I mange sykehus er opplevelsen den motsatte. Med solskinnsrapportering i foretakslinja bobler det over i bunnslammet. Sykehus omdannes til effektive trykkokere. Fra tid til annen utløses overtrykksventilen, og da ikke til nærmeste leder, men på avisenes forsider.

Hvis ikke kursen justeres, er det nærliggende å tro at denne utviklingen vil fortsette til kjelen tørrkoker. Det kan være klokt av våre folkevalgte å ta seg bryet med å lette på lokket og ta en titt ned i gryta.

Referanse:
1) http://tidsskriftet.no/article/370503
2) http://www.itromso.no/nyheter/article6601541.ece