En dårlig løsning for pasienter med psykiske lidelser

FORSLAGET OM å flytte de distriktspsykiatriske sentrene (DPS)-ene fra helseforetakene til kommunene er et skjellsettende skifte. Det ser ubetydelig ut, men er det ikke.
Distriktspsykiatriske sentre ble etablert i sin tid for å gi poliklinisk tilbud om spesialisttjenester utenfor psykiatriske sykehus og klinikker, og som en service til primærhelsetjenesten og kommunenes hjelpetjenester.
TAUST OM BEMANNING. Det ble startet opp så mange DPS-er at man trygt kan si at bemanningen ikke var, eller er, tilfredsstillende når det gjelder antallet psykiatere, leger og psykologer. En poliklinikk innen andre spesialiteter ville aldri ha blitt akseptert av spesialistene eller av pasientene med en slik bemanning som i mange DPS-er. Hvorfor har psykiatrisk forening vært så taus om dette?
Mange DPS-er bruker de få psykiaterne til å utføre legearbeid (medisinvurderinger, somatikk) for andre yrkeskategorier: Ofte et utilfredsstillende arbeid der en sykepleier, sosionom eller psykolog mener at en pasient trenger medisiner, men hvor legen ikke får tid til å foreta en selvstendig vurdering. Eller enda mer utilfredsstillende i tilfeller der de samme yrkeskategoriene ikke skjønner at en pasient trenger medikamenter eller undersøkelser av medisinsk karakter. Følgelig er vi i en situasjon der de «fleste» DPS-ene ikke gir spesialisthelsetjenester i særlig grad, selv etter mange år med satsing på psykiatrien.
UTILFREDSSTILLENDE. Et kroneksempel er situasjonen der en erfaren allmennlege henviser en pasient til spesialistvurdering på en poliklinikk, og hvor pasienten møtes av en sosionom eller sykepleier, og kun det. Tenk deg en tilsvarende henvisning fra erfaren fastlege til en kirurgisk poliklinikk.
Hva betyr dette for tilbudet om psykiatriske helsetjenester til befolkningen utenom sykehusavdelingene? Tilbudet, slik jeg beskriver det, er utilfredsstillende for både de som henviser «nedenfra» og «ovenfra». Fastlegen kan velge å legge pasienten direkte inn på akuttavdelingen for å få fortgang i utredning og behandling, mens akuttavdelingen kan velge å holde lenger på pasienter de skjønner ikke vil få tilstrekkelig behandling på DPS-nivå.
Ettersom fagfeltet ikke klarer å ordne opp i dette, føler myndighetene at de må gjøre noe. Dette noe er ofte organisatorisk. To veier står åpne.
FAGLIG UTVANNING. Den første er det nå luftet muligheten for som pilot noen steder: Man kan overføre DPS-ene til kommunene ved at de ansatte blir kommuneansatte og ikke helseforetaksansatte. Det er nokså sikkert at de tjenestene som DPS yter i dag, vil bli vannet ut. Kommunene har en økonomisk frihet til å disponere ressurser som ikke nødvendigvis kanaliseres til DPS-virksomhet. En fordel kan være at mye av den omsorgen og tilretteleggingen av bolig, aktiviteter og sosialt liv som pasientene trenger, blir bedre integrert i den allerede eksisterende kommunale psykiatritjenesten.
Mange pasienter trenger helt klart dette. Men en ulempe blir jo at den faglige forankringen av behandlingen av psykisk syke blir utvannet. Fagmiljøer som finnes på noen DPS-er vil bli oppløst og fagfolkene må ta seg fri for å holde seg oppdatert. Dermed blir tilstedeværelsen enda mindre.
LØSNING 2. Den andre løsningen er å legge ned akuttavdelingene og overføre ansvar og ressurser til DPS: Med ansvar for tvang bak lukkede dører, noe de færreste DPS-ene har i dag. DPS-ene vil da bli store institusjoner som i realiteten vil være både DPS og psykiatrisk sykehus. Skillet mellom de to var i sin tid begrunnelsen for å opprette DPS i stedet for poliklinisk virksomhet drevet av sykehusets leger og psykologer.
Så vidt jeg vet har ingen påvist at løsning 1 eller 2 gir kvalitativt bedre behandling for pasientene, eller behandling til flere pasienter enn i dag. Men det trenger ikke være målet med en omlegging.
ØKONOMIEN. Hva så med den økonomiske effekten av en omlegging etter løsning 1 eller 2?
Lønnsutgiftene til de ansatte står fast. Miksen av fagfolk kan endres. Færre leger og psykologer vil redusere lønnsutgiftene, men man må anta at kvaliteten vil gå ned. Begge løsningene kan gi omstillingsutgifter på grunn av flytting av kontorer, kanskje nybygg. Men dette ser man ofte bort fra. Sammenslåing av sykehus er et eksempel der man i Stockholm og København satte av betydelige beløp for å få til sammenslåingen, mens man i Oslo tror at det går uten.
KOMPETANSELØFT! Det er å håpe at myndighetene har foretatt overveielser om endringer i den samlede ressursbruk ved en omlegging etter 1 eller 2. Vitenskapelige studier av dette er få. De som er gjort for sammenslåinger er stort sett negative, det vil si at det koster mer enn det smaker.
Vi trenger bedre fungerende DPS-er med flere høykompetente fagfolk og vi trenger flere fagfolk i kommunenes psykiatritjeneste. Forslag 1 vil neppe i seg selv bidra til dette.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2015