– Må feie for egen dør

Det sier spesialist i generell kirurgi og ortopedisk kirurgi, Arne Kristian Aune ved Teres i Drammen.
Han er engasjert av Helse Sør-Øst (HSØ) i en faggruppe for å se på indikasjonsglidning, spesielt når det gjelder artroskopisk kirurgi på slitasjeskader i menisk, og på artroskopisk dekompresjon i skulderen for inneklemmingssykdom.

Som Dagens Medisin skriver, kalte Helse Sør-Øst inn til et møte med fagfolk både fra det offentlige og det private. Foranledningen var at det i foretaket gjøres flest kneoperasjoner på den gruppen pasienter som mest sannsynlig ikke har nytte av den.

«Til liten nytte»
– Jeg har presentert forskningsdata for faggruppen og senere i det aktuelle møtet i HSØ med de private tilbydere. Mitt budskap er at disse inngrepene er til liten nytte – og at tilstandene primært skal behandles uten kirurgi, sier Aune.

Han viser til at det i den nåværende anbudsperioden er kjøpt rundt 2100 meniskoperasjoner og 850 skulder-dekompresjoner per år, som utgjør 85 prosent av den totale kne- og skulderkirurgi i anbudet.

– Samtidig har man kuttet ut å kjøpe godt dokumenterte inngrep som protesekirurgi i hofte og knær, som var med i tidligere anbud.

Aune mener de private ikke kan kritiseres for HSØs anbudsprioriteringer.

– De utfører jobben HSØ har kjøpt hos dem for å tjene penger. Men kirurgene i både offentlige sykehus og private klinikker har ansvar for å la være å operere når det ikke er nødvendig.

Må styres fra anbudet
Aune sier overforbruk må styres fra når det legges ut anbud:

– Dette må styres ut fra evidensbasert medisin, og man må kjøpe det som er nyttig for pasientene slik at RHF-et får igjen pengene. Det er galt å komme etterpå å si at «dere fikk 500 meniskoperasjoner av oss, dere skulle ikke gjort dem». De må feie for egen dør.

– Det er ingen vits å legge ut inngrep på anbud i et så stort antall når man i utgangspunktet vet at disse ikke skal gjøres for hyppig. Når det gjelder inngrep på anbud, har RHF-et i alle fall en enormt god mulighet til å styre eller hindre indikasjonsglidning, sier han.
– Det offentlige styrer imidlertid seg selv, så her er det opplysningsvirksomhet som gjelder. Veldig mange av tingene som skal gjøres med vondt i kne eller skulder, kan håndteres i kommunehelsetjenesten. Sykehuspoliklinikkene belastes med alt for mye, og bruker ressurser som kunne ha vært brukt til sykere pasienter som trenger behandling.

– Helseressurser er et begrenset gode, sier Aune.

– Mangler data
Ole Tjomsland, direktør for kvalitet og fagområder i Helse Sør-Øst, viser til at RHF-ets rolle er å sørge for å dekke befolkningens behov for helsetjenester.

– Som nevnt er det meget utfordrende å beregne behovet for helsetjenester. Aune etterlyser at RHF-et i større grad kan beregne behovet for tjenester og legge det til grunn for våre innkjøp. Dette kan vi bli enda bedre på. Dette har Aune rett i. Det jobber vi hele tiden med å forbedre, men vi har ikke data som kan gi oss nøyaktige beregninger, slik at vi må justere kjøp basert ulike tilbakemeldinger på om behovet er dekket – som for eksempel fra Nasjonalt Helseatlas, sier Tjomsland.

Livsstil
– Hvor utfordrende dette er, viser følgende eksempel: Vi har gode retningslinjer for å behandle akutte tilstander, som for eksempel hjerteinfarkt, og vi har gode data som gjør at vi kan beregne behovet for behandling av denne tilstanden, sier Tjomsland, som er hjertelege av yrke.

– Men for pasienter med kronisk angina pectoris er det flere behandlingsmuligheter.  Hva slags type behandling pasienten får, kan påvirkes av legens og pasientens preferanser. Med tilstander som påvirker livskvalitet, er det enda mer utfordrende: Mange livsstilssykdommer kan i stor grad behandles med fysisk aktivitet og kostholdsendringer.

– Samtidig ser vi at mange forventer at tilstanden kan behandles medisinsk. Mange pasienter med slitasjegikt i hofte og knær ønsker kirurgisk behandling fremfor vektreduksjon og trening. Lange ventelister for slike operasjoner er da ikke nødvendigvis tegn på at kapasiteten er for lav forhold til behovet. Vår oppgave blir derfor også å fokusere på å bedre det konservative tilbud i tillegg til å justere innkjøp av kirurgiske tjenester, sier Tjomsland.