«Helseforetakene driver beskyttede industribedrifter»
- Man snakker knapt om forskning og fagutvikling i helseforetakene, sier kreftforsker Ola Myklebost.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
...det hele koker ned til at man fortsetter å si at det billigste er å fortsette med dagens rutiner. Ola Myklebost, kreftforsker
ARENDAL: Professor og kreftforsker ved OUS, Ola Myklebost, er leder av Norwegian Cancer Genomics Consortium (NCGC).
Penger
Han mener at norske helseforetak driver beskyttede industribedrifter:
– Det er knapt snakk om fagutvikling og forskning; Forskningen blir sett på som en utgiftspost, sa han under Oslo Cancer Clusters møte om persontilpasset kreftmedisin under Arendalsuka torsdag.
– Et fremtidsrettet foretak må jo jobbe aktivt med å utvikle fremtidens tilbud, og forberede seg på den tsunamien av nye behandlinger man må forstå og ta stilling til.
– Jeg ser ikke hvordan man her skal komme videre med persontilpasset kreftbehandling, dersom universitetssykehusene ikke blir mer opptatt av utprøvende behandling og klinisk forskning i alle ledd, sa han.
– Klinikerne blir passive
Til Dagens Medisin utdyper Myklebost, og sier det uten tvil er penger som må til, og at klinikerne som stadig får beskjed om at det ikke gis penger, blir passive klinikere:
– Alle ønsker å få mye mer forskningsbasert kreftomsorg, men det hjelper ikke å snakke om de ulike hindere, når det hele koker ned til at man fortsetter å si at det billigste er å fortsette med dagens rutiner og ikke har råd til det nye, fordi det bare er dagens bunnlinje som teller. Svaret fra klinikken er at når man ikke har nok penger i dag til å gi en del medisiner man vet virker, hvordan kan man sette av penger til nye behandling som man ikke vet om virker?
– Resonnementet kan synes fornuftig når dagens behandling av syke mennesker settes opp mot fagutvikling. Men hvordan skal faget bli bedre uten at midler til dette skilles fra slike prioriteringer?, spør Myklebost.
– Hvordan påvirker det forskningsmiljøene?
– Vi forskere er per definisjon alltid motivert, vi som er rene forskere greier alltid å skaffe oss penger utenfra. Men vi vil gjerne at kunnskapen skal bli tatt i bruk, og den forutsetter en mottaker – altså en kliniker med engasjement og ressurser. De får ikke penger hos sine sykehus, og får beskjed om at det ikke finnes penger i organisasjonen til klinisk utvikling, verken tid, midler eller stillingsressurser. Det fører til en passivitet hos klinikeren som frustrerer engasjerte forskere, men det finnes heldigvis positive unntak, slik vi har hørt i på møtet i dag, sier han til Dagens Medisin.
