Avviklingsvedtak uten forskningsgrunnlag

John-Tore Eid, stipendiat ved Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU og Den Nasjonale forskerskolen i allmennmedisin, NAFALM
KJENNSKAP TIL historien er alltid nyttig. Traumeenheten ved Betania Malvik synes på ødeleggende vis å være fanget av tidlige hendelser der andre enn de selv har vært hovedaktører. Mye taler for at Helse Midt-Norge sitt avviklingsvedtak 8. april har vært ønsket av sterke krefter innen fagmiljø, helsemyndigheter og medier helt siden oppstarten i 2006, slik at resultatene har vært av mindre betydning.
I 2009 forelå den til nå eneste evalueringen av behandlingen - gjort av forskere ved Psykologisk Institutt, NTNU. De offentliggjorde som et hovedfunn at «pasientene ble sykere». Uten nærmere granskning av rapportens pålitelighet og om resultatet var et reelt, ble utsagnet gjengitt sentralt i regionale og landsdekkende medier.
NEDSABLING. Det viste seg fort at rapporten ikke er verdt papiret den er skrevet på. Professor Tor Johan Ekeland konkluderer sin vurdering med et «mislykket» forskningsprosjekt «uten verdi». Styret i Helse Midt-Norge kom etter hvert til det samme (Sak 90/09): «Evalueringen er ikke designet for, og kan derfor heller ikke gi noe svar på om det er behandlingen som er årsak til at noen er blitt bedre og noen er blitt verre.» I det offentlige ble likevel utsagnet om at «en tredjedel av pasientene var blitt dårligere», stående som et gyldig funn.
Da Helse Midt-Norge sikret Traumeenhetens fremtid i 2007, vedtok de en uavhengig evaluering av tilbudet. Det skjedde ikke. Den ene av forskerne hadde året før publisert en artikkel med en nedsabling av perspektiv og praksis ved institusjonen. Den andre avslørte senere sin holdning på førstesiden av Adressa med uttalelsen «Betania minner om en sekt». Like fullt uttrykte fagdirektør Henrik Sandbu i Helse Midt-Norge tillit til forskere og prosjekt helt til styret i Helse Midt-Norge omgjorde det første nedleggingsvedtaket i 2009.
SKJULT AGENDA. Fra et forskningsståsted er dette uholdbart. Det er lett å forstå at klienter og ansatte ikke vil delta i en undersøkelse, eller vil gi upålitelige svar, når de opplever at forskningen har en skjult agenda om å få dem (institusjonen) bort. Mange klienter var inne i en helningsprosess for sine traumer og trengte fortsatt stedet som base, både for egen indre stabilitets- og trygghetopplevelse og for direkte kontakt når det røynet på. Slik det også er i dag.
Jeg har fulgt institusjonen nært siden den startet opp. Mange har fått god hjelp, flere etter å ha gått ut og inn og av psykiatrien i årevis. Mange har erfart et gjennombrudd og hatt avgjørende fremgang i livet. Fastleger har henvist sine pasienter og vært fornøyd. At to av behandlerne har fått H.M.Kongens fortjenstmedalje, er også en del av bildet.
DEN RETTE METODEN? Flere forskere og behandlere fra andre fagmiljøer har kritisert metodene ved Traumeenheten. Disse fagfolkene synes å leve i den illusjonen at bare vi finner den rette metoden, vil vi lykkes. De synes ikke å ha tatt til seg den dokumenterte kunnskapen vi har om at det er behandlingsrelasjonen og konteksten hjelpen forgår i som er viktigst i helningsprosessen. Metodene utgjør bare en mindre del.
Mennesker med traumeskader i nære relasjoner har erfaringer med systematisk å bli overkjørt av den større og sterkere parten - og ikke ha hovedrollen i eget liv. Å være til for andres behov. Å ha en grunnleggende ubehagelig opplevelse som voksen av at de som skal hjelpe dem frem i livet, har en privat agenda.
ENDRINGER. Ved Traumeenheten har en fra første stund tatt hensyn til dette og møtt hjelpesøkende i deres eksistensielle krise. En har spurt hvordan de vil ha det, og gitt plass for det, både under opprettelsen av institusjonen, i ansettelsen av hjelpere, i den daglige organiseringen - og i sin egen behandlingsprosess. For de fleste er denne opplevelsen unik i forhold til hvordan de er blitt møtt av helsevesenet tidligere.
Hvordan vil slike grunnleggende helende faktorer bli ivaretatt i det nye døgntilbudet Helse Midt-Norge vil gi som erstatning? Vil det som er vedtatt, innebære en gjenopplevelse av det tidligere problematiske hos disse menneskene?
Anmerkningene fra Statens Helsetilsyn for halvannet år siden er alvorlige. Men institusjonen har tatt hensyn til klagene og endret sitt tilbud. Disse enkelthendelsene er også langt fra representative for virksomheten slik det nylig er gitt inntrykk av.
SNU OM! Styret i Helse Midt-Norge bør endre beslutningen om å legge ned Traumeenheten ved Betania Malvik. Av respekt for det arbeidet som er gjort gjennom åtte år, burde en ikke ha tatt beslutninger uten et forskningsmessig grunnlag. Vedtaket er også et brudd mot styrets tidligere vedtak om evaluering.
Medieomtalen har gitt en feilaktig oppfatning av at «de ikke er villig til å la seg forske på». Traumeenheten har hele tiden vært åpen og villig til å dele sin kunnskap. En evaluering vil bli tatt imot med åpne armer. Men det må innebære et prosjekt der informantene kan identifisere seg med prosjektets formål. Dette er grunnleggende i all forskning.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2014