Nye funn om D-vitamin og helse

- Det er problematisk at solstråling i UVB-området er hovedkilden til D-vitamin, men også til dødelig hudkreft. Man må se med både D-vitamin-øyet- og hudkreftøyet, skriver Johan Moan og Asta Juzeniene i en presentasjon av ny forskning på feltet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Johan Moan, professor og forsker ved avdeling for Strålingsbiologi, Institutt for kreftforskning ved OUS Radiumhospitalet og Fysisk Institutt ved UiO
Asta Juzeniene, forsker ved avdeling for Strålingsbiologi, Institutt for kreftforskning, OUS Radiumhospitalet
Vi har fått lys hudfarge her nord for å sikre oss nok D-vitamin. Sol er hovedkilden til D-vitamin, selv ved høye breddegrader.
LITTERATUREN OM D-vitamin og helse har nærmest eksplodert de siste årene. Grunnen er at ny forskning har vist at D-vitaminet har helsevirkninger langt ut over den klassiske rollen å regulere kalsium- og fosfor-metabolismen og dermed beskytte mot rakitt, osteoporose og myopati. Det skal ikke mye D-vitamin til for å sikre dette. 20-30 nanomolar 25OHD (kalsidiol - den sikrest målte indikatoren på D-vitaminstatus) i blodet er tilstrekkelig.
Langt større blodkonsentrasjoner trengs det for å oppnå optimale helsegevinster på andre områder. Det følgende er en oppdatering av de viktigste medisinske funnene på dette feltet det siste året. Noe er stadfestelser av tidligere funn, noe er under sterk diskusjon, men det meste nærmer seg lærebokstoff.
Sprengkreftene i denne diskusjonen er at det hersker usikkerhet om hva som er nyttige, og hva som er toksiske doser av D-vitamin. Problematisk er det også at solstråling i UVB-området er hovedkilden til D-vitamin så vel som til dødelig hudkreft. Her gjelder det å se med begge øynene samtidig: D-vitamin-øyet og hudkreft-øyet. Kun et balansert syn, et «tvisyn», vil gi god og nyttig helseinformasjon. Hellenismens måteholdsprinsipp er ikke å forakte.
EVOLUSJONÆRT ASPEKT. Hudfargen til en populasjon som har oppholdt seg i mer enn cirka 50 generasjoner ved en gitt breddegrad, er korrelert med solstrålingen ved denne breddegraden. Formødrene til homo sapiens holdt til nær ekvator og utviklet tidlig, kanskje for rundt 1,5 millioner år siden, mørk hud. Hudfargen skyldes eumelanin, som absorberer UVB-stråling og dessuten uskadeliggjør frie radikaler. Hudfargen har holdt seg mørk hos folk i tropiske strøk til denne dag på grunn av stabiliserende seleksjon av genet for melanokortin 1-reseptoren (MC1R-genet). En mørk hudfarge har som evolusjonær oppgave å beskytte kapillærene i huden samt beskyttelse av DNA i aktivt prolifererende celler (basalceller, melanocytter etc,) samt av folater og andre vitale stoffer som finnes i blodet.
Men mennesker har utvandret fra tropene i flere bølger, fortrinnsvis nordover. Ble de boende i mindre solrike strøk, oppsto etter hvert lysere hudtyper knyttet til positiv seleksjon av forskjellige mutasjoner i MC1R-genet. Mange forskjellige mutanter finnes, ulike hos asiater, europeere, eskimoer og indianere i den nye verdenen. Alle mutasjonene fører til mer eller mindre lys hud, som i solfattige strøk gir tre fortrinn framfor mørk hud: Den tillater 3-4 ganger mer effektiv syntese av D-vitaminer fra 7-dehydrokolesterol i overhuden fordi mindre UVB absorberes og, merkelig nok (våre funn), tilbakesprer mindre UVB. En afrikaner er «lysere» enn en europeer i UV-området. Man har nylig funnet at det er flere genetiske forskjeller mellom lyse og mørke mennesker som gjør at lyse ofte har mer D-vitamin i blodet enn mørke. Lyse mennesker som vandrer sørover, slik de sør-amerikanske indianerne gjorde for cirka15.000 år siden, vil etter hvert få mørkere hud igjen.
Lys hud er 20-40 ganger mer utsatt for hudkreft enn svart hud. Dette er av mindre evolusjonær betydning ettersom hudkreft oftest oppstår etter reproduktiv alder. Dermed ser det ut til at vi har fått lys hudfarge for å sikre oss nok D-vitamin. Sol er hovedkilden til D-vitamin, selv ved høye breddegrader.
VIKTIG HELSEINFO. Hvor mye D-vitamin hadde urmenneskene ved ekvator? Et svar på dette spørsmålet er viktig for å gi viktig helseinfo og riktige solingsråd. For det første har mennesker ved ekvator jevn tilgang på D-vitamin hele året, mens solen i Norge gir D-vitamin bare i perioden april - september. Vårt D-vitaminnivå varierer derfor gjennom året, grovt regnet mellom 55 og 75 nanomolar, målt som kalsidiol. Ved ekvator er det konstant, men hvor høyt?
Nytt av året er at utearbeidende masaier og hadzaber i Tanzania har rundt 115 nanomolar i blodet, faktisk litt mindre enn badevakter i Florida har. Dette gir antakelig en pekepinn om optimale D-vitamin-nivåer.
SOL I NORD? Våre solarieundersøkelser viser at cirka ti minutter solariebestråling, tilsvarende cirka 15 minutter middagssol midtsommers to ganger i uken til hele kroppen, fører et vinternivå opp til et sommernivå av D-vitamin. Dette tilsvarer fire minutter sommersol per dag til hele kroppen, eller cirka 30 minutter daglig eksponering til ansikt, hender og underarmer. Dette er mye mer enn «noen få minutter», slik det sies i norske opplysningskampanjer om «sunn soling».
Vi vet at den solervervede D-vitaminmengden halveres etter cirka fem uker, noe som betyr at enda mer soling trengs for gi vinterressurser. En helt fersk undersøkelse fra Korea (37 grader N) stadfester dette. Den viser at 20 minutters soling av ansikt, hender og underarmer seks dager per uke i fire uker rundt 15. oktober, ikke ga noen målbar økning av D-vitaminnivået. Denne solingen tilsvarer cirka 15 minutter midtsommers i Oslo. Vi må altså ha mye mer enn dette.
Fra før vet vi at en erytem-dose til hele kroppen, cirka 20 minutter ved middagstid midtsommers i Oslo, tilsvarer cirka 15.000 internasjonale enheter. Et sommernivå av D-vitaminer kan for de fleste oppnås ved daglig tilførsel av cirka 2000 internasjonale enheter, tilsvarende tre minutter til hele kroppen eller 20 minutter daglig midtsommers til ansikt, hender og underarmer. Men dette gjaldt midsommersol midt på dagen i skyfritt vær. Dermed kan vi slå fast at vi trenger å være timevis i sola hver dag i sommerhalvåret om vi bare soler begrensede deler av kroppen. Den som er redd sol, kan selvsagt ta tran eller tilskudd.
INNTAK. Hvor mye trenger vi å spise? En grov tommelregel er at et inntak på 100 IE vil gi en serumøkning av kalsidiol på 2.5 nM. Men de som virkelig trenger å øke D-vitaminnivået, de som har under 30 nM, vil få mer, kanskje rundt 7.5 nM av et inntak på 100 nM. Det er rapportert at et ukentlig inntak av vitamin D2 (som er betydelig mindre effektiv enn vitamin D3, tran- og sol-vitaminet) på 50.000 IE i et par måneder, vil gi et blodnivå av kalsidiol på litt over 100 nM. Overvektige personer trenger mer enn dobbelt så stort inntak som normalvektige. Gravide kvinner bør få nok D-vitamin fordi mange såkalte epigenetiske faktorer påvirkes i fosterlivet.
Særlig viktig synes det å være at sentralnervesystemet dannes. Man tror at kalsitriolnivået er avgjørende. Kalsitriol dannes av kalsidiol i nyrene og mange andre steder i kroppen, og er det viktige og virksomme hormonet. Nivået av dette øker med kalsidiolnivået inntil dette er på cirka 100 nM. For å oppnå et slikt nivå, mener mange forskere at gravide kvinner bør innta rundt 4000 IE per dag.
I flere land har man økt de anbefalte, daglige dosene. Institute of Medicine (IOM) i USA anbefaler nå daglige doser på600 nM for personer på under 70 år og 800 nM for eldre. Noen helsemyndigheter mener at det er en liten risiko for at større doser kan gi nyrestein hvis de koples til kalsium.
BEIN- OG MUSKELSYKDOMMER. Den klassiske rollen til D-vitaminet er at det, via kalsitriol, øker opptaket av kalsium og fosfor i tarmen. Derved forhindres rakitt hos barn og osteomalasi og myopati hos voksne. For å unngå rakitt, er et kalsidiolnivå på 20-30 nM nok. Dette oppnås ved et moderat D-vitamininntak, omtrent det som helsemyndigheter i hele verden har anbefalt inntil nylig, ofte 200 IE, en teskje tran om dagen. Rakitt ble nesten utryddet av trankampanjene etter 1920-årene, men synes å komme på nytt, kanskje på grunn av nye kostvaner, mer inneliv og redsel for soling.
Men større doser trengs for å motvirke andre beinsykdommer: En ny metaanalyse av elleve kliniske studier ble nylig utført (Bischoff-Ferrari 2012). Det ble vist at daglig tilførsel av 800-2000 IE til personer på over 65 år ga en reduksjon på rundt 30 prosent i hyppigheten av hoftefraktur og en reduksjon på cirka ti prosent i hyppigheten av ikke-vertebral fraktur. En sammenligning av personer med over 61 nM kalsidiol i serum med personer med under 30 nM, viste at den førstnevnte gruppen hadde rundt 30 prosent reduksjon i risikoen for begge nevnte bruddtyper.
Slitasjegikt (osteoartritt) rammer de fleste eldre mennesker i større eller mindre grad. Flere artikler antyder at utviklingen av denne lidelsen kan bremses og symptomene reduseres ved høyere D-vitamininntak. En helt fersk undersøkelse (McAlindon et al,2013) viste bare små og insignifikante positive effekter av  to års ekstra daglig  inntak av 2000 IE eller mer, hvilket i snitt førte kalsidiolnivået opp fra 56 nM til 96 nM. Det er kanskje ikke å vente at økt D-vitamininntak skulle føre til regenerering av allerede nedslitt brusk- og beinstruktur hos eldre personer.
IMMUNFORSVARET. Når det gjelder D-vitamin og sykdommer relatert til immunforsvaret, er det særlig stor forskningsaktivitet.  Oppdagelsene av VDR (reseptor for D-vitamin og dens derivater, deriblant hormonet kalsitriol), på en rekke celler i immunsystemet - og at aktiverte dendritiske celler produserer kalsitriol, mer enn antyder at D-vitaminet har en immunmodulerende virkning.
VDR tilhører den såkalte «kjernehormonreseptor-superfamilie», og ble etter hvert funnet på mononukleære celler, antigenpresenterende celler og aktiverte T- og B-lymfocytter.
En viktig effekt synes å være at D-vitaminet forårsaker en nedregulering av Th-1drevet autoimmunitet. Videre viser det seg at patogener til og med kan øke hastigheten på kalsitriolsyntesen i monocytter. Når kalsitriol binder seg til VDR, fungerer det som en transkripsjonsfaktor for ekspresjon av catelicin, og trigger i tillegg autofagi.
Helt ferske undersøkelser antyder at bakteriefloraen i tarmen etter fødselen kan være viktig for utviklingen av deler av immunapparatet. Det sies endog at manipulering av denne floraen kan redusere risikoen for å utvikle astma og eksem, og til og med overvekt. Det er vist at D-vitamin kan stabilisere homeostasen i innvollene og påvirke bakteriefloraen.
LEDDGIKT. Revmatoid artritt (RA) - leddgikt - er en immunrelatert sykdom der både genetikk, kjønn og miljø er av betydning. Autoimmune reaksjoner i RA-pasienter ødelegger brusk- og beinstrukturer rundt ledd. Det er vel kjent at D-vitaminets metabolitt, hormonet kalsitriol, er immunmodulerende: VDR finnes på alle viktige immunceller (T- og blymfocytter, mononuleære celler, dendrittiske celler osv). En nedregulering av Th-1-regulert autoimmunitet forårsakes av D-vitamin.
I år 2000 kom de første rapportene om at RA-pasienter hadde lave D-vitaminnivåer. En helt fersk, dansk undersøkelse viser at D-vitaminmangel (på under 15 nM kalsidiol) er assosiert med RA. En tilsvarende engelsk undersøkelse fra 2013 viser at hele 18 % av RA pasientene innen undersøkelsen hadde D-vitaminmangel (under 20 nM) og 50% hadde under 50 nM. En studie fra USA, også datert 2013, antydet at det er en sammenheng med solforholdene der RA-pasienter bor og alvorlighetsgraden av sykdommen. Dette kan knyttes til D-vitamin, skjønt vi vet at immunapparatet påvirkes av UV på andre måter enn via D-vitamindannelse. Tidligere studier har vist sammenheng mellom D-vitamininntak og RA-risiko. Det er også interessant å merke seg at symptomene ved RA viser en årstidsvariasjon ved at de er litt mildere om sommeren enn om vinteren når D-vitamin-nivået er lavest. I Norden er årstidsvariasjonen på mellom 20 og 50 prosent.
DIABETES. Lave D-vitaminnivåer har lenge vært omtalt i forbindelse med diabetes av begge slag. En USA-basert studie av 2000 personer i risikogruppen for å utvikle type 2-diabetes, viste at personer med over 75 nM D-vitamin, over en 2,7-årsperiode, hadde 28 prosent lavere risiko for å utvikle sykdommen enn personer med under 32 nM.
En studie av militærpersonnel i USA (2012) viste at personer med under 60 nM hadde 3.5 ganger høyere risiko for å utvikle diabetes 1 (insulinavhengig) enn personer med verdier over 60 nM.
IMMUNSYKDOMMER. Sykdomsaktiviteten ved ulcerøs kolitt (blødende tykktarmsbetennelse) og Chrons sykdom, begge autoimmune lidelser, synes å være størst hos pasienter med lav D-vitaminstatus.
Atopisk dermatitt er en mye studert immunsykdom. Risikoen for AD er større for barn født om høsten og vinteren enn for barn født om våren og sommeren, og størst for barn født av kvinner med lav D-vitaminstatus under svangerskapet . En fersk undersøkelse (2013) viste at jo lavere D-vitaminstatus  er, desto alvorligere er graden av eksem hos AD-pasienter med allergisk sensitisering. Det ser ut til at relativt høye D-vitaminnivåer, slike vi kan få lokalt i huden av soling, trenges i huden for å påvirke T-celleresponsen ved å aktivere T-cellereseptoren CCR10.
Pasienter med systemisk lupus erytematosus; en autoimmun bindevevssykdom som kan ramme mange organer, har generelt en dårlig D-vitaminstatus, hvilket enten forverrer tilstanden eller er forårsaket av sykdommen.
ÅRSTIDSVARIASJONER. Influensa og forkjølelse, som nesten alle patogeninduserte sykdommer i respirasjonssystemet, har årstidsvariasjoner med høyest forekomst når D-vitaminnivået er lavest. Lignende årstidsvariasjoner av systemisk inflammasjon forårsaket av infeksjon (sepsis) er observert.
Årstidsvariasjonene kan imidlertid ha mange årsaker. Viktigst er antakelig D-vitaminets potensiering av medfødte immunreaksjoner. Vitaminet oppregulerer produksjonen av antimikrobielle proteiner som cathelicidiner og defensiner. Kalsitriol regulerer Toll-like reseptorer som gjenkjenner strukturer på mikroorganismer. Ny litteratur viser at det bare er influensa type A som påvirkes av D-vitamin, noe som kan forklare at enkelte kliniske intervensjonsstudier er negative.
SENTRALNERVESYSTEMET. Siden D-vitaminet er fettløselig, binder det seg i cellemembraner og påvirker membrantransporten. I nerveceller vil dette gi forandringer i nerveledningen. Ved siden av den rent kjemisk betingede membranbindingen er det tett med D-vitaminreseptorer i sentralnervesystemet, noe som vitner om vitaminets viktige rolle. Det ble i 2012 vist at et antimyelin-assosiert glykoprotein hadde forskjellig nivå i autistiske barn og normale barn, og at dette nivået kunne påvirkes av D-vitamin. Det ble videre i en undersøkelse i Australia vist at barn av mødre med under 45 nM kalsidiol i svangerskapet, hadde en betydelig senere språkutvikling enn barn av mødre med over 80 nM.
Litteraturen om multippel sklerose (MS) og D-vitamin har en lang historie. Årstidsvariasjoner og økende forekomst med økende breddegrad tyder på at D-vitamin virker beskyttende. Men det er mulig at solstrålingen virker på en annen måte enn via D-vitamindannelse. Mus-eksperimenter fra gruppen til D-vitaminguruen Hector de Luca tyder på det. De kunne helbrede mus med en MS-modell ved hjelp av UV-doser som bare ga en brøkdel så mye kalsidiol i blodet som en tilsvarende helbredende D-vitamindose ga. Videre fikk ikke mus med D-vitaminmangel, eller med VDR-mutasjoner, ikke MS.
Dette synet støttes av en helt fersk, klinisk MS studie (2013): Der fant man en klart positiv effekt av økte doser med sommersol. Til og med økte doser vintersol, som ikke gir D-vitamin, hadde en lignende positiv virkning, mens D-vitamin-supplementering ikke syntes å virke. Virkningen ble anslått ved hjelp av MR-målinger av volumet av grått hjernevev (GMV). Endog hos friske kontrollpersoner var GMV størst hos personer som hadde vært mye ute i solen. Kanskje både sommer- og vinter-sol gir oss en litt «bedre» hjerne?
D-VITAMIN OG KREFT. Over 400 publikasjoner om D-vitamin og kreft kom i 2012. Mange viste enten redusert risiko eller økt overlevelse med økt D-vitaminstatus. Laboratoriestudier, ekologiske- og andre typer epidemiologiske studier har avdekket mer enn 15 kreftformer som solstråling og/eller D-vitamin innvirker på. Eksempelvis viste en undersøkelse fra det norske Kreftregisteret, på til sammen 658 pasienter, at levetiden etter diagnose økte med økende vitamin D-status. I forhold til den laveste kvartil (under 40-50 nM 25OHD) var risikoen for kreftdød i løpet av oppfølgingstiden (6-9 år) redusert med cirka 64 prosent i forhold til den høyeste kvartil (over ca 75 nM). Pasienter med lymfomer, bryst-, kolon- og lunge-kreft var inkludert.
Et annet studium av pasienter med prostatakreft viste at supplementering med 4000 internasjonale enheter; 100 mikrogram av D-vitamin per dag, viste ingen toksisitet, men en betydelig større andel av disse pasientene enn i en historisk kontrollgruppe hadde reduksjon av tumorvolumet på ett år.
En annen rapport om blærekreft hos eldre antydet at personer med lav D-vitainstatus hadde høyere dødelighet enn andre.
HUDKREFT. Hva så med hudkreft, som jo forårsakes av den samme type solstråling (UVB) som den som er hovedkilden til D-vitamin. I linje med dette viser en amerikansk og en dansk studie at hudkreftpasienter har mer D-vitamin enn andre.
Våre undersøkelser antyder at når det gjelder melanomer på kroppsområder som solen ikke når, kan soling, og dermed D-vitamin, virke beskyttende. Enn videre viser en engelsk undersøkelse at overlevelsen for dem som har fått melanomer, bedres med økende D-vitaminstatus (Newton Bishop).
MORTALITET. Nytt av fjoråret på dette aktive forskningsfeltet er et studium av 11000 pasienter i Kansas. Det ble vist at pasienter med under 75 nM 25OHD i blodet hadde betydelig kortere levetid enn pasienter med høyere D-vitaminstatus.
To store oversiktsarbeider ble nettopp publisert. Den ene omfatter 62.000 personer med totalt 5560 dødsfall i studieperiodene, som var litt forskjellige i de 14 studiene. I snitt var dødeligheten 30 prosent lavere i den høyeste D-vitaminkategorien versus i den laveste. Lignende tall ble funnet i en stor, tysk undersøkelse som omfattet cirka 9600 personer mellom 50 og 70 år. Her ble det gruppert i tre kategorier; under 30 nM, mellom 30 og 50 nM og over 50 nM kalsidiol, som på 9,5 år hadde relative dødeligheter på 1.7, 1.2 og 1.0. Man delte så opp i dødelighet av kardiovaskulære sykdommer (1.4), kreft (1.4), og sykdommer i respirasjonssystemet (2.5). Tallene i parentes er den relative dødeligheten for laveste versus høyeste D-vitaminstatus.
Ikke uventet var resultatene mest overbevisende for respirasjonssykdommer.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 07/2013

Powered by Labrador CMS