Verneplikt: Har vi tenkt oss godt nok om?

Gunnar Bovim, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF
JEG HAR ET inntrykk av at den tradisjonelle verneplikten i vårt velfødde land er i ferd med å smuldre hen. Fra å være et samfunnsoppdrag som håpefulle unge menn burde ha på sin CV, blir det for tiden færre og færre som gjennomfører plikttjenesten – og nesten uten offentlig diskusjon. Spredte røster har diskutert likestillingsaspektet, og jentene får vel en proforma innkalling til sesjon, men uten at dette har endret kjønnsbalansen synderlig.
På toppen av dette, har siviltjenesten opphørt og få synes å gråte over tapet.
Utallige historier om meningsløse oppgaver i pliktens tjeneste har gitt et nærmest latterlig skjær over hele ordningen, og slik sett har det åpenbart vært behov for å se kritisk på hvordan praksisen har blitt.
EN TAPT RESSURS? Likevel lurer jeg. Er vi i ferd med å kaste våre barn ut med badevannet og dermed avskrive en ressurs som er avgjørende for hvordan vi skal løse store samfunnsoppgaver? Arbeidstakerne i Norge har stadig høyere kompetanse. Flere tar høyere utdanning, og vi etablerer et fortrinn som nasjon ved det. Dette er en god utvikling som vi bør understøtte.
Samtidig er vi i ferd med å få en underkapasitet for å fylle mange alminnelige jobber som ikke krever lang utdanning, men som samfunnet blir mer og mer avhengig av. For mange unge mennesker kan disse oppgavene gi yrkeserfaring samt innsikt og modning som er god å ha når man tar høyere utdanning – og som ballast senere i livet.
«MISTER» 52.000. I etterkrigstiden var det avgjørende viktig å stå opp mot en potensiell ytre fiende, og forsvarsviljen var stor. Få argumenterte mot alminnelig verneplikt, og relativt få benyttet muligheten til siviltjeneste.
Etter hvert som trusselbildet med en ytre fiende ikke lenger rettferdiggjorde militærtjeneste i gammel forstand, har omfanget blitt redusert, og nå er det bare om lag én av fire gutter som fullfører førstegangstjenesten. Selv om noen jenter verver seg, betyr det at grovt regnet syv åttendedeler av årskullene – 52.000 personer – ikke deltar i dette «samfunns-året».
Jeg er verken politiker eller samfunnsøkonom. Kanskje noen slike kan forklare umiddelbart hvorfor jeg rolig bør la problemstillingen ligge? Men inntil så skjer, undrer jeg meg: Er vi trygge på at «samfunns-året» bør avskaffes? Eller burde vi tenke oss om en gang til?
SAMFUNNSNYTTE. Enn om disse 52.000 ungdommene ble satt til ulike former for strukturert samfunnsbyggende arbeid? På vei inn i studiene som vi absolutt fortsatt må stimulere dem til, ville de da få med seg en samfunnsforståelse de neppe har vondt av.
Det er flere sektorer som opplagt ville kunne trenge hendene, og det vil ikke være mangel på muligheter for meningsfull utnyttelse. Balansen mellom andelen i yrkesaktiv alder og eldre endres som kjent betydelig i årene som kommer. Etterkrigstidens store barnekull er i ferd med å nå pensjonsalder – og gledelig nok vil stadig flere av oss oppleve å leve lengre enn tidligere generasjoner. Behovet for helse- og omsorgstjenester kommer derfor til å øke.
SOSIAL VERNEPLIKT? For oss i helsetjenesten er det enkelt å si at alternativ bruk av de ressursene som et «samfunns-år» for unge mennesker vil bety, bør settes inn i omsorgssektoren. Ikke til fortrengsel for dem som arbeider der, men til å styrke bemanningen.
Det er selvsagt helt sikkert også andre sektorer som ville profitere på å øke arbeidsstyrken.
Forebyggende sektor, sosialsektoren, kulturarbeid og frivillige organisasjoner kunne nyttiggjøre seg flere hender. For ikke å nevne den innsatsen som kunne gjøres i andre mindre privilegerte land. Min hypotese er at vi kunne avhjelpe uheldige konsekvenser av vår demografiske utvikling – samtidig som innsikt og holdninger hos den oppvoksende slekt ville bedres.
MER INKLUDERENDE ARBEIDSLIV? En av de store utfordringene fremover blir å sikre at vi alle ønsker å arbeide noe lengre enn vi har gjort de senere årene. Livslengden øker år om annet, mens den reelle pensjonsalderen ikke gjør det samme. Det burde den gjøre. Dette gjelder ikke minst for tyngre manuelle yrker der det er det krevende å opprettholde arbeidsførhet.
Kanskje kan tilførsel av unge friske mennesker bidra til at noen stimuleres til å holde ut lengre? Kanskje det kunne bidra til et mer inkluderende arbeidsliv som kunne kombinere og dra veksler både på ung arbeidskraft og erfaringen til eldre arbeidstakere.
VERDT Å DISKUTERE. Det er sikkert en mengde spørsmål som må diskuteres. Skal det være mulig å velge seg til det arbeidet man ønsker? Er det en stor risiko for at 52.000 ufrivillige ungdommer ikke fremstår som de mest engasjerte omsorgs- eller kulturarbeidere?
Penger har vi nok av i Norge. Det kommer vi til å ha en stund fremover også. Et «samfunns-år» bør ikke utfordre økonomisk handlefrihet – snarere tvert imot. Men arbeidskraft kommer vi til å mangle om vi ikke tar noen lure grep.
Det er godt mulig forslaget mitt er helt fånyttes, tøvete og umulig. Men jeg er takknemlig for å høre hvorfor. Slik at vi bevisst kan bestemme oss for å la denne samfunnsplikten smuldre hen.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2012