Setter vi oss hårete mål i pasientbehandlingen?

Gunnar Bovim, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF
FORVENTNINGENE TIL helsetjenesten i ett av verdens rikeste land er høye hos både befolkning, politikere og pasienter. Det skorter heller ikke på ambisjonene som våre fagmiljøer setter seg, men er vi modige nok når vi definerer kvalitetsmålene for pasientbehandling ved norske sykehus? Er de målene vi setter oss, passelig hårete?
For å kunne føre en fornuftig debatt om kvalitet i dagens helsetjeneste i Norge, trenger vi et felles utgangspunkt basert på kunnskap. OECD-rapporten «Health at a Glance», som kom på tampen av fjoråret, gir oss et utgangspunkt for å sammenligne oss med andre. Rapporten viser at vi er i verdenstoppen blant annet når det gjelder femårsoverlevelse for flere kreftformer.
FLERE INDIKATORER. I fjor kom nye nasjonale kvalitetsindikatorer for helsetjenesten. Vi trenger likevel flere slike, for vi blir sikkert fort enige om at det er viktig å dokumentere kvalitet, ikke bare å håpe på den. Og det er viktig at resultatene gjøres offentlig tilgjengelige. Kartlegging og systematisk oppfølging er en naturlig del av god pasientbehandling. Pasientsikkerhetskampanjen som startet i 2011, gir ny kunnskap både for å forebygge og unngå pasientskader.
Helhetlige, godt beskrevne pasientforløp med felles prosedyrer som involverer både medisinsk behandling og støttefunksjoner, er et virkemiddel for å skape bedre samhandling og fjerne flaskehalser. Kvalitetsutfordringen er ofte knyttet til hvordan vi har organisert oss. Selv om det kan diskuteres hvor presist vi måler kvalitet - gjennom å fokusere på ventetid, fristbrudd, antall pasienter på korridor eller antall strykninger fra operasjonsprogrammet -har dette utvilsomt betydning for mange pasienter.
PASSELIG HÅRETE. Helse Midt-Norge har redusert antallet pasienter på venteliste med fristbrudd fra 5500 til nå godt under 500. Det skulle egentlig bare mangle. Pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp, skal få nettopp det. Det er fullt mulig å gi pasienter som henvises til spesialist, time for undersøkelse og behandling direkte. Det gir forutsigbarhet, mer rasjonell drift - og redusert ventetid. Passelig hårete.
I sykehusene over hele landet er vi i ferd med å få epikrisene oversendt innen syv dager. Dette er langt bedre enn tidligere, da man kunne vente i måneder. Det må imidlertid bli like selvfølgelig at epikrisen følger pasienten ut av sykehuset som det er at innleggelsesskrivet foreligger ved innleggelse. Det er passelig hårete, og må gjelde også for poliklinikkene.
PÅ TIDE Å ENDRE PRAKSIS. TV2 stilte i høst poengterte spørsmål til både statsminister og helsestatsråd om når de kan garantere at 80 prosent av pasientene som får diagnostisert kreft, vil få tilbud om behandling innen 20 dager.
Jeg er nok litt usikker på hvor sentralt et kvalitetskrav som dette bør være. I noen tilfeller kan det være fornuftig å bruke tid før behandling starter, i andre tilfeller er plagene så uklare at en voldsom fokusering på rask handling ikke gir riktig ressursutnyttelse. I verste fall kan det understøtte en fryktkultur. Kanskje er ikke en «garanti» målet. Men vi kan være hårete likevel.
Selv i et land som ligger i verdenstoppen når det gjelder effektiv kreftbehandling, er det rom for forbedring. Løsningen handler neppe om mer penger eller økt behandlingskapasitet. Skal vi klare nye kvalitetsløft for det norske helsevesenet, må vi være villig til å endre praksis.
FRAMSKRITT. Det finnes mange eksempler på at vi lykkes. Etableringen av «fast-track»-protesekirurgi ved blant andre St. Olavs Hospital, har gitt fornøyde pasienter og bidratt til å frigjøre kapasitet slik at ventetiden kuttes og flere får hjelp med ny hofte. Det er få pasienter som vil beklage at de får et kortere opphold på sykehuset og kommer raskere tilbake til eget hjem og normal hverdag - med en hofte som fungerer.
Hvis vi ser i speilet, vil de fleste av oss erkjenne at vi har oppnådd resultater og gjort framskritt vi knapt forestilte oss for få år tilbake. Derfor kan det være god grunn til å spørre om vi setter oss passelig hårete mål for utvikling av helsetjenesten. Jo, vi får en prioriteringsdebatt om de nye kostbare medisinene. Og jo, vi får en prioriteringsdebatt om både behandling og diagnostiske muligheter der teknologien fortsetter å akselerere. Men den største utfordringen handler om vårt forhold til livet, og hvilken plass vi ønsker at helsetjenesten skal ha.
DET GODE LIV. Vi trenger en helsedebatt der vi unngår å spre unødig angst, død og fordervelse. Da må vi erkjenne at et godt norsk helsevesen stadig kan bli enda bedre. For å få det til, er det nødvendig at medarbeidere og fagmiljøer ser ut over sin egen teig. Har vi for rigide profesjonsgrenser? Fokuserer vi på de rette tingene? Bør vi innføre pasienttilfredshetsundersøkelser som standard? Forbedringene i norsk helsetjeneste bør dreie seg om å gi bedre pasienttilbud med de ressursene vi har, ikke en kamp om å få mer. Det er passelig hårete.
God helse er å kunne leve et godt liv. Et godt liv leves heldigvis som regel på andre arenaer enn i helsetjenesten. En god velferdsstat setter også hårete mål for disse andre arenaene. n
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2012