Helseledelse - et samfunnsoppdrag

Gunnar Bovim, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF

I HELE MIN yrkeskarriere har det vært diskusjoner om ledelsesmodeller for de offentlige sektorer jeg har hatt gleden av å være innom. Diskusjon om valgt eller ansatt ledelse på universitetene  - eller om styrene skal ha flertall av internt eller eksternt rekrutterte  - er gjengangere.
Etter hvert har samfunnsoppdraget heldigvis kommet mer i forgrunnen. Et universitet skal ha nødvendig frihet for å være kreativt, konstruktivt og kritisk, men distanserte universiteter tenderer til å bygge elfenbenstårn med lite fokus på å tjene det samfunnet man er en del av.

MELLOM BARKEN OG VEDEN. Dagens modell med regionale helseforetak er snart ti år gammel. Vi har opplevd en omfattende faglig og teknologisk utvikling, men framover får vi enda større krav til endring: Økt levealder og flere eldre fører til økende behov for helsehjelp. Samtidig får vi knapphet på helsepersonell. Kravet til dokumentert kvalitet skjerpes og økt fokus på individuelle rettigheter er toneangivende.
Svaret er ikke en stadig større spesialisthelsetjeneste som løper fortere og fortere.
Vi trenger en debatt om helseledelse, og vi bør modne hverandre på hva ledelse i offentlig sektor skal gi av verdi. Helselederen, og andre ledere, skal og må befinne seg mellom barken og veden. Og ikke sjelden inngår effektive «glavalag» der ansatte opplever maktesløshet og frustrasjon over ikke å bli hørt eller hensyntatt i beslutninger og prosesser. Sikkert ofte med rette.
Lederoppdraget er likevel større enn den fliken av samfunnet vi skal lede. Kanskje bør vi definere målet som bedre helsetjenester gjennom intens faglig og teknologisk utvikling, men uten å ta større del av samfunnskaka? I så fall er vi forpliktet til å sette prioriteringer på dagsordenen og ikke bare skyggebokse om temaet. Vi må gå tungt inn i vanskelige valg uten stadig å rope «ulv, ulv».

FORTJENT  - FOR HVEM? I et oljerikt land der «fordi du fortjener det»-reklamen når nye høyder, har en prioriteringsdebatt i helsetjenesten vanskelige kår. I Norge handler prioritering mer om hvilke muligheter vi skal avstå fra å ta i bruk, enn om hvilke tilbud som reelt sett skal bli dårligere. Dette er et privilegium som vi må hegne om, men valgene er like fullt viktige og vanskelige. Selv om noen behandlingsformer og tilbud trolig bør gis på færre steder enn i dag, er det mange tilbud som med fordel kan spres mer. Begrunnelsen er bedre kvalitet  - ikke dårligere, slik en del synes å mene.
Hvem tar hovedansvaret for å prioritere? Helsepersonellet, helselederne eller politikerne? Det er, og må være, en arbeidsdeling. Politikerne har identifisert satsinger innen eksempelvis psykisk helsevern og vedtatt betydelige helsereformer. Oppdragsdokument og foretaksmøter gir oppdaterte og detaljerte styringsmål minst én gang i året. Men hver dag foretas også faglige prioriteringer, både i forhold til enkeltpasienter og gjennom strategiske prosesser og beslutninger.

SVARTEPER-SPILL. Likevel oppleves belastende prioriteringer som et svarteper-spill. «Fordi du fortjener det»-tenkingen stimulerer til å unnvike og å utsette både på fag-, ledelses-, og politisk nivå. Slik kan det ikke fortsette. Derfor må vi støtte hverandre i nødvendige valg. Politisk nivå må få fagenes støtte for politiske prioriteringer, og fagnivåene må få politisk støtte for å følge dem opp i konkrete valg og handlinger.
Uten prioritering vil helsetjenesten ha behov for store økte ressurser. Spørsmålet er ikke bare hvor mye penger vi ønsker å bruke, men om hvor stor andel av befolkningen som egentlig bør arbeide i helsetjenesten? Med vel 20.000 leger i yrkesaktiv alder i Norge, har vi én lege per 240 innbyggere. Hver sjette ungdomsskoleelev går i dag inn i helse- og omsorgsarbeid. Skal vi holde tritt med eldrebølgen, trenger vi hver fjerde og snart hver tredje. Ønsker vi et slikt samfunn? Kan vi forsvare import av helsearbeidere når Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at det mangler fire millioner helsearbeidere for å nå et minimum i land med helt andre problemer enn våre?

NÅ  - IKKE OM TI ÅR. Helseledelse er å balansere mellom faglig forbedring og begrense veksten slik at våre barn kan overta en levedyktig velferd der helsetilbudet er en hjørnesten. Det er nok av advarsler. Mange av mine europeiske sykehusdirektørkolleger rapporterer om omstillinger som er på helt andre nivåer enn vekstjusteringene vi diskuterer her hjemme. Den beleilige tid for å unngå dette, er nå  - ikke om ti år.
Vi må gi pasienter og befolkning realistiske forventninger til hva helsetjenesten skal ivareta og hjelpe med. Samtidig må vi unngå å skape engstelse og frykt for ikke å få hjelp når du trenger det. Det er god grunn til å være stolt av den tjenesten vi er en del av. Dagens helsetjeneste i Norge er kompetent, godt utbygget, trygg og ressursrik.
Alle styringsmodeller har sine fordeler og ulemper. Fra tid til annen kan det derfor være hensiktsmessig å endre for å unngå at ulempene ved den til enhver tid rådende modell blir for dominerende.
Samhandlingsreformen kan representere en styringsmessig endring om den lykkes. Det bør vi sikre at den gjør.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2011